Gilbert Paeffgen Trio har eksistert siden 2002, og er nå ute med sin sjette utgivelse. Trioen som trommeslageren har holdt gående i 25 år, består ellers av pianisten Fabian Müller og bassisten Claude Meier. Paeffgen sier selv om platen at de her «presenterer en slags «delrapport». Den forteller historien om hvor de har vært de siste årene og gir et glimt inn i hvor reisen deres kan ta dem i årene som kommer». Og det er vel egentlig det de fleste musikere som har holdt på sammen noen år, beskriver sin virksomhet, så lenge de ikke gjør et «konseptalbum».
Vi får ti komposisjoner, hvor de fleste er skrevet av Paeffgen, mens de har gjort en komposiisjon i fellesskap, Noldi Alder har skrevet fjerdesporet «So so Zäeuerli», og Duke Ellington står ansvarlig for «African Flower».
Fra start legger jeg merke til den skarpe lyden i pianoet (og i produksjonen som helhet). Müller er en perkussiv pianist, som tydeligvis har hørt en del på pianister som liker å oppholde seg innenfor det rytmiske, samt komponisten Phillip Glass. Samtidig lurer Keith Jarrett i bakgrunnen i det melodiske og tonevalget i pianospillet, men med en litt tilbaketrukket bass og de skarpe lydene i trommene, skiller de seg fra, for eksempel Jarrett-trioen.
Samtidig beveger de seg ut i et adskillig friere landskap enn Jarrett innimellom, noe som er med på å gjøre utgivelsen variert, som i tredjesporet, den korte, «Meistens Jetzt», som starter friskt, men hvor de roer ned mot slutten, hvor bassen, med enkle toner, fører an.
Fjerdesporet, «So so Zäeuerli», som er skrevet av Noldi Alder, skiller seg ut fra de foregående, med dulcimer som ledende instrumentet, sammen med pianoet. Dette er nok noe i nærheten av en tysk folkevise som fremføres på en original måte, før vi får den fine jazzballaden «384», fremdeles med litt for skarp lyd i trioen, men hvor tradisjonen tilbake til de «klassiske» jazzpianistene absolutt er til stede.
Og slik fortsetter det med relativt stor variasjon i både komposisjoner og fremføring. «Offene Schachtel» er nok en helt ok ballade, «De strenge kammer», hvor dulcimeren også er i bruk er original, Ellingtons «African Flower» får vi i en neddempet og fin versjon jeg tror Ellington ville ha likt, og som (nesten) kunne vært gjort av Jarrett og en rekke andre pianotrioer i dag, og tittelsporet «Der mann auf dem trampolin», hvor de (nesten) er tilbake til førstelåten, med litt for mye pianospill, som gjør meg litt stresset, og som jeg tror hadde vært mer vellykket med færre toner fra pianoet (her er den omtrent som om pianisten skulle gjøre den solo), og hvor Phillip Glass har sittet i kulissene og kontrollert, før de avrunder med «Golden Hour», hvor jeg opplever litt det samme.
Som nevnt over skulle jeg ha ønsket meg en trio hvor pianisten ville gitt mer plass til bass og trommer. At de hadde fått slippe til med en og annen solo. I stedet blir det litt for mye piano, hvor bass og trommer kun er med for å gjøre dette til en trioplate i stedet for en ren soloutgivelse fra pianisten.
Jan Granlie
Gilbert Paeffgen (drums, hammered dulcimer), Fabian M. Müller (piano), Claude Meier (double bass)
