Jeg tror det er første gang i salt peanuts* sin over 11-årige historie at vi anmelder en dobbelCD kun med hardingfele. I coverteksten på denne platen sier hardingfelemusikeren Gro Marie Svidal følgende om utgivelsen: «På den første plata har eg sett saman eit utval tradisjonelle førespel med eigne improviserte førespel som har i seg leitinga i instrumentet, leiken med overtonane, det opne og ufullenda som eg opplever kjenneteiknar dei tradisjonelle førespela, men som på same tid er fullenda og står stødig aleine. På den andre plata er det mi eiga nyfikenheit til kva lydar som ligg gøymt i hardingfela og korleis eg kan dvele og forme desse lydane, sakte endre, forme og utvikle dei. Denne estetikken skil seg frå estetikken vi finn i til dømes dei tradisjonelle slåttane. For mange som kjenner det tradisjonelle slåttespelet godt, er nok dette eit stort steg inn i ein ny estetikk og ein annan måte å lytte på».
Hun er en veletablert og anerkjent utøver og tolker av tradisjonell norsk hardingfelemusikk. Hun begynte å spille hardingfele som fem-åring og har fordypet seg i tradisjonell musikk fra Sunnfjord, Hardanger og Voss under utdanning av mesterspelemennene Leif Rygg, Håkon Høgemo og Sigmund Eikås.
Hun er utdannet ved Ole Bull Akademiet på Voss, og har en mastergrad fra Norges Musikkhøgskole med formidling av musikk som fordypningsemne. I 2014 vant hun førstepremie på Landskappleiken og ble nasjonal mester på hardingfele. Svidal gjør konserter i Norge og i utlandet, både som solist og i samarbeid med musikere fra forskjellige sjangre, dansere, historiefortellere og utøvere. Hun har opptrådt som skuespiller i teaterstykker ved Sogn og Fjordane Teater, og turnert mye med skoleforestillinger i regi av Kunst for Ungt Publikum i Norge.
Hennes første soloalbum, Hardingfele, kom i 2009, som ble fulgt opp av Eilov, i 2016. Begge albumene fikk kritikerroste fra blant annet britiske Songlines og svenske Lira, og ble nominert til FolkeLarm-prisen. De siste årene har hun komponert musikk for hardingfele, både solo og ved å blande den akustiske lyden fra instrumentet med liveelektronikk.
Jeg hørte Svidal på plateslippet på Førdefestivalen tidligere i sommer, og jeg lot meg fascinere av hvordan hun tolket andre spelemenns «oppvarminger» før de gikk på scenen. Da derier det seg ofte om improvisasjon, som har mye å gjøre med flere deler av den nyere og friere jazzen, som vi bruker mye tid på å lytte til. Jeg har tidligere sammenlignet norsk hardingfelespill med mye av den nyere jazzen, og hos spelemenn som Sigbjørn Apneseth, Benedicte Maurseth og Nils Økland, synes jeg vi kan høre en fin sammenkobling av tradisjon og nyskaping som er spennende.
Her får vi først 16 improvisasjoner/tolkninger av «oppvarmingsøvelsene», som hun kaller førespel, og deretter 11 låter hvor hun utforsker hardingfelas muligheter. Og på begge platene synes jeg hun leverer ytterst spennende og originalt hardingfelespill.
Det er ingen tvil om at Svidal er en hardingfelemusiker som er med på å bringe den norske folkemusikken inn i et nytt musikalsk landskap. Flere av de 16 «tolkningene» på den første platen, går tett på hva både Apneseth, Maurseth og Økland holder på med, og i de 11 partiene med utforskning av hardingfele, får vi personlige improvisasjoner som viser at vi her har å gjøre med en av våre mest fremadrettede og spennende hardingfelemusikerne i Norge.
Jeg har brukt mye tid på å lytte til disse to platene. Jeg har hørt på noen «strekk», en av CDene helt gjennom, eller tatt for meg hele samlingen. Og jeg er overbevist om at om Svidal hadde spilt et mer tradisjonelt jazzinstrument, hadde hun figurert blant de aller, aller mest spennende. Men hun bruker hardingfela med alle dets muligheter, til å lage både trollsk, inderlig og vakker musikk i impprovisasjonens episenter.
Jan Granlie
Gro Marie Svidal (hardanger fiddle)
