The Billia Session inneholder originalmusikk og musikk fra tradisjonene i den antikke og moderne verden, i kvartettens nytolkninger mellom tradisjon, avantgarde, populærmusikk og rock. «For lilleputtene er Gulliver en kjempe; for innbyggerne i Brobdingnag er han en dverg, skrev Jonathan Swift i «Gullivers reiser», utgitt i 1726. Dette er fortsatt gyldig. «For det første må vi se ting i et annet lys; for det andre lever vi i et samfunn der menn ikke er i stand til å etablere kommunikasjon og empati med hverandre; for det tredje, reisen. Eventyreren må være ydmyk for å kunne konfrontere andres ideer i absolutt frihet», kan vi lese i presseskrivet.
Trioen Gulliver, med trommeslageren Massimo Barbiero, gitaristen Maurizio Brunod og bassisten, som her, i tillegg til bass og fløyte, også trakterer bass balalaika, Danilo Gallo har alltid tenkt annerledes, og de er erfarne globetrottere. Og i dette selskapet passer den italienske sopransaksofonisten Roberto Ottavianos saksofon kommer inn med sin musikk, som fullender trioen og deres musikalske ideer.
De 12 komposisjonene stammer fra Hellas, Finland, Spania, Tyrkia, Palestina, Chile, Etiopia, Venezuela, og en polsk klezmerkomposisjon, og mesteparten er arrangert av de fire musikerne. De starter med den greske «Sèikilos», som er en relativt rolig sak, med Ottavianos sopransaksofon i fin «føring». Jeg forestiller meg at låten gjøres temmelig likt originalen, med kun få variasjoner fra soransaksofonen, og med en fin bakgrunn, som gjør dette mye mer til en fin jazzlåt enn en «gresktragedie». Andresporet «En Voi Sua Unhoitaa Poies» kommer fra Finland. Og her får vi en fin gitarintro før Ottaviano kommer inn med temaet, som kunne kommet fra alle landene i Norden. Et lyrisk og fint visetema som de fire behandler på en fin måte. Og Ottavianos sopransaksofonspill gjør dette til en lystig og fin «vise».
Og slik fortsetter det. Vi er med på en reise i tidligere tider over store deler av verden, og hele vegen får vi fint spill fra trioen pluss Ottaviano. Trioen består av tre utmerkede musikere, og jeg legger spesielt merke til Gallos fine bassbalalaikaspill, hvor instrumentet gr en litt spesiell basslyd som passer fint inn sammen med gitarspillet, som ligger i arven etter de mange, amerikanske gitaristene fra de senere årene, og det fine og lydhøre tromme- og perkusjonsspillet. Men her er det tydelig at de har plassert Ottavianos sopransaksofon i front, en posisjon han tydeligvis trives i, og som han utnytter til fulle, og gir oss strålende spill.
I disse tider blir dette også en politisk manifestasjon fra de fire italienerne, siden de gjør fire palestinske låter, som alle fremføres med storinderlighet, slik at alle blir sterke tolkninger.
De fire italienerne er drevne veteraner påden italienske og Sør-Europeiske jazzscenen. Ottaviano har hatt noen «gjestedøgn» både på jazzfestivalen i Umeå og i Tampere, men hverken dette, eller andre av hans (eller de andre musikernes) prosjekter har vært stamgjester på de norske scenene. Og det bør det kanskje gjøres noe med, i stedet for at de norske jazzfestivalene skal gå i hælene på hverandre og booke kun band «alle» kjenner, eller som er av den «hippe» delen av souljazz-avdelingen. Husk det finnes mye spennende musikk også i Sør-Europa. Og dette er et utmerket band som vil passe på de fleste scener. Vakkert!
Jan Granlie
Maurizio Brunod (guitars), Danilo Gallo (double bass, bass balalaika, flute), Massimo Barbiero (drums, percussion, marimba), Roberto Ottaviano (soprano saxophone)
