Bassisten Gus Loxbo er bosatt i Stockholm og har vært høre i prosjekter som Pombo, Anna Högberg Attack, Silence blossoms, pluss sitt eget prosjekt Trädknaster». Pianisten Oskar Bond er bosatt i Bjursås utenfor Falun, og har spilt i hovedsak med lokale musikere og band. Og han kommer snart ut med sin solodebut Sista Morgonen på sitt eget selskap Instable Recordings.
De har gått sammen om å lage en plate under mottoet «En hyllning till det långa samtalet» og er en utgivelse basert på improvisasjon av det friere slaget og komponert materiale.
Og det er en samtalevennlig utgivelse de har gjort. Med kun to instrumenter og noen andre «musikalske objekter», skaper de en rolig og god stemning innenfor den moderne improvisasjonen.
Jeg har hørt Loxbo i flere av de spennende prosjektene han har vært involvert i tidligere, men pianisten Oskar Bond er helt ny for meg. Jeg har en fornemmelse av at han vanligvis beveger seg innenfor det mer samtidsmusikalske og klassiske, men når han bor utenfor Falun og spiller mest med lokale musikere, så tenkte jeg musikk i helt andre bander enn det vi får servert her.
De to har laget en utgivelse man føler er som manna for sjelen. Skuldrene senkes, pusten stabiliserer seg på et jevnt og passe lavt nivå, og jeg er overbevist om at blodsukkeret synker mens man lytter til dette originale og nydelige samspillet.
De fem komposisjonene/impovisasjonene «Svartvatnet», «Dagsmörker», «Stenbrottet», «Svampdisko» og «Gorkas ballad», forteller oss ikke direkte historier det er enkelt å plassere og tolke. Men med ørene oppe, er det enkelt å skape sine egne historier rundt disse fem, fine låtene. De er ikke så veldig forskjellige, men samlet gir de allikevel en følelse av velvære, uten at det føles som om «samme låta går på repeat».
Bond er en ytterst spennende pianist, som har litt av det melankolske fra Bill Evans, pluss at det ligger mye, svensk folkemusikk mellom tangentene han velger å spille på. Ofte blir spillet hans nesten litt minimalistisk, men hele tiden spennende, lyrisk og fint. Loxbo spiller, nesten, som Charlie Haden i hans duosamarbeid. Han følger og «fyller» på Bonds pianospill på en perfekt måte. Og hans mørke og dype spill, hvor han aldri stresser, men serverer akkurat de tonene som er nødvendige, med akkurat den litt tørre og mørke tonen der man nesten hører treverket spille med og som denne anmelderen elsker, får vi fem samtaler hvor man ikke har lyst til å komme med innspill eller innvendinger, men bare sette seg rolig tilbake og nyte.
Rett og slett en strålende utgivelse!
Jan Granlie
Gus Loxbo (double bass, objects), Oskar Bond (piano)
