Den norske saksofonisten Harald Lassen er tilbake med sin nye utgivelse rik, oppfølgeren til Balans – som ga ham en Spellemannpris. «Dette er lillebroren», sier Lassen. «Samme blod, samme miljø, men andre valg».
Han har spilt og samarbeidet med blant andrejon Christensen, Arild Andersen,Cassandra Jenkins, Ellen Andrea Wang, Bugge Wesseltoft, Tord Gustavsen, Bram De Looze og Anja Lauvdal , og han er også kjent fra band som Pixel, Mopti, Duolex (på duo med Christian Meaas Svendsen) og Dr Kay And His Intersteller Tone Scientists.
På siin nye utgivelse samarbeider han med Solveig Wang på synthesizer og klarinett, Sander Eriksen Nordahl på gitarer, Stian Andersen på bass og gitar og Tore Flatjord på trommer og perkusjon, mens Lassen trakterer saksofon, piano, fløyte, melodica, vokal, synthesizer, glockenspiel og perkusjon. Vi får sju komposisjoner av assen, hvorav førstesporet, «Ambisiøs luft (D.S.) er sterkt inspirert av Dmitri Shostakovich.
Og åpningen er en relativt «mektig» sak, før Lassen tar over, og vi befinner oss noe som minner om et irkerom. For her er det mye etterklang og høyt under taket. Og Lassens tenorsaksofon gir oss en litt klagende og mektig saksofontone som passer til låten
De forsetter med «Venner I N», og her er vi mer der vi er vant til å høre lassen. Han opererer i et moderne landskap, hvor spillet er melodisk, og hvor vi får en lang, melodisk linje hvor gitar og synthesizer legger inn noen interessante variasjoner. I balladen «Risset i meg», fårmvi fint spill fra Lassen, som ligger relativt tett på det vi har hørt fra Jan Garbarek, men med mer romklang i lydbildet, før vi får «Lite sted», en original, liten sak som kunne ha vært lydspor til en kortfilm som handler om sommerens insektliv, med fint fløytespill.
«No Aent» er mer kaotisk og fri i formen, som viser at Lassen og hans medmusikalnter også takler denne type musikk. Den glir litt over i det gjentagende, nesten som hos Philip Glass, og det føles som vi ser et droneopptak fra et travelt gatekryss i for eksempel Tokyo, før vi får «Trist arpeggio», med gjentagende underlag og et «steady» trommespill, som kan minne om stoff fra hans forrige utgivelse, Balans. Og som viser Lassens personlige spill, over det fine og litt lekne kompet.
Så avslutter de med «Romantikk & Rytme», samme tittel som en eldgammel, norsk släger, men her i helt annen tapping. En leken og positiv avslutning, som plasserer Lassen og bandet inn i et landskap hvor jeg føler de «setter skapet litt på plass».
Lassen har fått med seg de perfekte medmusikantene for et slikt prosjekt. Det er flere av komposisjonene her som raskt kan bli brukt som lydspor på flere fjernsynsproduksjoner (hvis ikke Sylvi Listhaug og hennes kumpaner i FrP, får lagt ned almenkringkasteren i Norge).
Jeg synes Lassen har laget et fornøyelig og fint album, hvor han ikke, altfor ofte, fremhever seg selv som den gode saksofonisten han er, men at han har tenkt bandet med akkurat disse musikerne, når han har satt seg ned og komponert disse seks, fine låtene.
Jan Granlie
Harald Lassen (saxophone, Piano, flute, melodica, vocals, synthesizer, glockenspiel, percussion), Solveig Wang (synthesizer, clarinet), Sander Eriksen Nordahl (guitars), Stian Andersen (electric bass, acoustic guitar), Tore Flatjord (drums, percussion)
