Håvard Volden en norsk eksperimentell gitarist som kommer fra Trondheim, og som har vært bosatt i Oslo siden 2006. Han er kjent for å ha samarbeidet med Jenny Hval siden 2008, og sitt instrumentale noiserock-jazzband Moon Relay. Han har også flere andre aktive prosjekter, som den svensk/norske elektroakustiske trioen Muddersten (utgitt på SOFA) og en duo med den italienske perkusjonisten Carlo Costa.
Etter årevis med utforskning med gitarer og elektronikk, har han nå vendt tilbake til sitt hovedinstrument, gitaren, med fornyet nysgjerrighet. På Small Lives står gitaren i sentrum, med alternative stemminger og en utforskende tilnærming som danner grunnlaget for en ny musikalsk retning, og med synthesizere og bass som viktige elementer. Musikken har røtter og er forankret i jazzen, men henter også inspirasjon fra tidlig kassettmusikk, samt folkemusikktradisjoner fra hele verden, new age og den rå energien til eksperimentell rock, som Velvet Underground og andre vi lyttet til i ungdommen.
På denne utgivelsen hører vi han selv på gitarer, synthesizere, field recordings, Revox 77, trommer og perkusjon, og han har med seg Guoste Tamulynaite på synthesizere og samplede instrumenter, Adrian Myhr på elektrisk bass og Jan Martin Gismervik på trommer.
Vi får fem låter, som alle beveger seg i det «følsomme» og lyriske landskapet, hvor jeg føler at Myhrs elbass spiller en vesentlig rolle for at dette blir en fin utgivelse. Jg føler ikke musikken kan plasseres innenfor den litt «forhatte» new age-kategorien, man at jeg heller får en fornemmelse av ting både Brian Eno og John Hassell kunne ha gjort.
I tillegg dukker Terje Rypdals gitarspill litt opp i bakhodet, og da fra hans mer lyriske utgivelser.
Det er mye synthesizere i lydbildet, som sammen med gitarspillet og den tydelige bassen lager et fint lydbilde, og jeg føler de fem komposisjonene henger fint sammen, og vi får nesten følelse av at hele utgivelsen fungerer som en musikalsk suite.
Dette er ikke musikk som hele vegen befinner seg i det lyriske og stille. I starten vokser åpningssporet «Seedling» fra det nesten helt stille til landskapet til den psykedeliske rocken. Og i neste, «Soaring», er det (nesten) fullt driv hele vegen.
B-siden åpner med tittelsporet, som (nesten) kunne vært gjort av Julian Lage eller Bill Frisell, med fin bakgrunn fra de andre musikerne, som går sømløst over i «Dog Happy», tilegnet hunden Cleo, hvor det etter introen, eller overgangen fra den forrige låta, tas ned i det landskapet vi kjenner fra Eno og Hassell. Og skal man dømme etter musikken her, må Cleo være en stille og fredelig hund, og ikke en av «gneldrerne» av den typen hund jeg kaller for «navlelo». Men det er energi i hunden, det kan man høre av det dype bass- og synthlandskapet som dukker opp og som blir liggende bak. Noen bjeff i form av en noen høye akkordfremstillinger på gitaren, er med på å friske opp låten til noe mer enn bare en neddempet «ballade» eller «drone».
I avslutningen, «Oryzae», er vi over i den psykedeliske rocken, hvor jeg (nesten) fornemmer elementer fra utgivelsen Close to the Edge, etter min mening den beste utgivelsen med Yes. Men her kombineres de elementene med Eno og Hassell på en fin måte, og musikerne tar oss «til land» på en nydelig måte.
Og om ikke dette skulle være nok, medfølger en digital lenke til Bandcamp, hvor du i tillegg kan få med låten «From Dirt».
Jeg synes Volden og hans venner har laget en utmerket utgivelse, som serverer musikk i flere skjæringspunkter, og hvor samspillet hele vegen er fremragende, og hvor jeg, mer enn gjerne, trekker fra bass-spillet til Adrian Myhr.
Jan Granlie
Håvard Volden (guitars, synthesizers, field recordings, Revox 77, drums, percussion), Guoste Tamulynaite (synthesizers, sampled instruments) Adrian Myhr (electric bass), Jan Martin Gismervik (drums)
