Vi på salt peanuts* får jevnlig tilsendt digitale utgivelser fra musikere fra hele verden. Derfor er vi også litt forbeholdne til å «gå løs på disse» i anmeldelsesøyemed. Vi får rett og slett for mange til at vi kan rekke over alt. Men etter å ha lyttet gjennom første låt på One Brief Cure, på Bandcamp, var jeg overbevist om at denne platen måtte jeg ha i fysisk format. Så etter å ha vært i kontakt med «bandlederen», Tim Daisy, kom den etter lang ventetid ramlende ned i postkassen, i inngangen av påsken, og høgtiden var reddet.
Mange kjenner den norske pianisten Håvard Wiik fra en rekke, spennende prosjekter opp gjennom årene. Hans musikk er aldri «tilfeldig», men alltid gjennomtenkt, selv om mye av den blir improvisert fram der og da. Bassisten Antonio Borghini har vært aktiv på den europeiske musikkscenen siden slutten av 1990-tallet. Hans hovedfokus er det kollektive, og hvordan man kan utvikle strategier som kombinerer komposisjoner, ord og bevegelser på en inkluderende måte. Denne arbeidsmåten fører til at han bygger langsiktige samarbeid basert på kollektivt arbeid, intuisjon og trangen til å «finne opp» nye prosesser.
Tim Daisy er en trommeslager, perkusjonist, komponist og platedirektør bosatt i Chicago, som har vært en viktig musiker på den internasjonale improviserte og kreative musikkscenen siden slutten av 1990-tallet. Etter å ha flyttet til Chicago i 1997, fordypet han seg i byens kreative musikkmiljø, noe som formet hans åpne, sjangeroverskridende estetikk og førte til arbeid på tvers av dans, film, lydinstallasjoner og podkaster. Han har spilt med, turnert og spilt inn med mange viktige grupper og artister, så som The Vandermark 5, Rempis Percussion Quartet og New Fracture Quartet, samt med samarbeidspartnere som Ken Vandermark, Dave Rempis, Elisabeth Harnik, Fred Lonberg-Holm, Ikue Mori og Joe McPhee. Daisy leder også sine egne ensembler – som Vox Three og Trio Red Space – som ofte bruker uvanlige instrumenter for å utforske nye ensembleteksturer og -former.
I pressemeldingen til denne utsøkte trioutgivelsen forteller trommeslager og platedirektør Tim Daisy «at da muligheten bød seg til å spille inn med to av mine favorittimprovisatorer i verden, grep jeg sjansen. Selv om jeg har hatt et musikalsk forhold til Håvard Wiik som går tilbake til tidlig på 2000-tall, hadde jeg bare spilt én gang med Antonio Borghini: en trio som ble spilt tilbake i 2015 på Option Series i Experimental Sound Studio i Chicago med treblåseren Mats Gustafson. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å få i gang et prosjekt med ham siden den gang, og akk, her er vi i slutten av 2025. Bedre sent enn aldri, sier jeg! Å improvisere med disse to dyktige musikerne føles som å ha en samtale der alle slags gode ideer kastes rundt, der mine perkussive bidrag blir ønsket velkommen, anerkjent og blandet inn i miksen på en måte som holder ting interessant, sammenhengende og flytende fremover på overraskende og uventede måter».
Musikken er innspilt i Sowieso i Berlin den 1. november 2025, og all musikken er spontan og fantastisk framført fra første til siste tone.
Vi får servert tre relativt lange låter, eller fritt improviserte strekk, og det starter rolig med «Stay in the Shade», hvor pianospillet til Wiik må være noe av det mest kreative han har levert på lange tider. Hans spill er, på mange måter, «intellektuelt» med et uttrykk som, tidvis, kan sammenlignes litt med Keith Jarrett på det mest frie, og med en oversikt og kontroll over pianoet som overgår det meste jeg har hørt på mange år. Spillet hans vokser og vokser, uten at en «tilfeldig» tone blir spilt. Det er, rett og slett, storveis! Og bak følger Borghini og Daisy han tett og fint, hele vegen med spennende og kreative innspill det innimellom lukter «svidd av».
I «B-delen», tar de det helt ned. Borghini spiller stryke-bass og Daisy «leker» seg over cymbalene, mens Wiik «klimprer» aldeles perfekt på pianoet, og det er bare å lene seg tilbake og nyte. Wiik tar mer og mer over igjen, og vi tas med inn i nok en ytterst kreativ sekvens hvor han avleverer et pianospill som (nesten) savner sidestykke innenfor den moderne, akustiske jazzen, før de igjen tar det ned på fremragende måte, før det igjen vokser. Og hele vegen er det en intensitet i spillet som fascinerer kraftig, styrt, i hovedsak av Wiik sitt pianospill, og med bass og trommer «halsende» etter som gjør dette til noe av det mest spenstige jeg har hørt på svært lang tid.
Dette er 22 minutter og 52 sekunder med ytterst kreativ og spennende pianotriomusikk hvor trioen virkelig blomstrer, før vi får den drøyt 10 minutter lange «The Green Tunnels», hvor de starter med noe som, kanskje er Wiiks idé, siden det er han som legger en slags føring i starten. Spillet hans minner litt om noe salige Misha Mengelberg kunne gjort etter å ha lyttet intenst på Cecil Taylor. Det treffer meg midt i solar plexus, med en intensitet som slår meg overende, med bass og trommer som svært ivrige og lyttende «assistenter». Improvisasjonen er bygd opp litt på samme måte som åpningen, men jeg føler Wiiks pianospill er enda mer pågående og spennende her. Og jeg blir sittende å tenke på at det er dette som er den ekte, moderne jazzen! Trioen utveksler ideer, Mengelberg dukker stadig opp i bakhodet, og hele improvisasjonssekvensen er en oppvisning i energisk kommunikasjon på aller øverste hylle. Fantastisk!
Så avrunder de denne fantastiske utgivelsen med «Illustrations» som er en drøyt 15 minutters fest i ytterst godt lag. Låten er en naturlig fortsettelse av de to første improvisasjonene, og Wiik får fremdeles styre «skuta» som var han en skipper på en skute på opprørt hav utenfor øya Frei innenfor Kristiansund på Nordmøre. Og selv om det er opprørt havn, styrer Wiik skuta på trygg og sikker måte.
Pianospillet er heftig over et drivende bass- og trommespill. Og for de som hører dette i Wiiks «nye» hjemby, føler nok hvordan det kan være i havområdet ved Grip når stormen fra vest virkelig setter inn. Borghini slipper til med en utmerket bass-solo og Daisy ringer i skipsklokkene da de glir inn i litt roligere farvann. Havet roer seg og de tre kan puste lettet ut. Men de er fremdeles ikke i havn. Det kan fortsatt blåse opp til storm.
Wiik «leker seg» i det høyere registeret, musikken «åpner» seg mer opp, og vi kan senke skuldrene litt. Men «skipperen» ser at det blåser opp, og manøvreringen blir vanskeligere. Men Wiik er den fødte «skipper», han er kjent i farvannet, kjenner alle skjær og farer på havstrekningen, og advarer, musikalsk, de andre musikerne om å være forberedt og holde seg fast, før de kommer i sikkerhet på innsiden av øya Kristiansund ligger på, og styrer «skuta» trygt i land.
Jeg er overbevist om at dette er noe av det tøffeste, intense, drivende og mest energiske man har hørt fra pianisten Håvard Wiik noen gang. I det utmerkede bandet Atomic hadde han, fra tid til annen, noen utløp som nesten kan sammenlignes med dette. Men aldri har jeg hørt han så kreativ som dette på ei hel plate. Og basspillet til Borghini er gjennomgående lyttende og pushende, slik bare de beste av slaget får til. Og trommespillet til Daisy ligger bak som en solid støttespiller og innpisker, ikke like intenst som for eksempel Paal Nilssen-Love i Atomics velmaktsdager, men mer enn tilbaketrukket, men allikevel like intens. Og sammen har de laget en utgivelse det skal mye til for å overgå på lang, lang tid! Min absolutte favoritt til nå i 2026!
Jan Granlie
Håvard Wiik (piano), Antonio Borghini (double bass), Tim Daisy (drums)
