Hekate (kommer fra gammelgresk:: Ἑκάτη, Hekatê, «Arbeider fra langt borte») er en gudinne i gresk mytologi, en av titanene som ikke ble styrtet ned til Tartaros i Titanomakhía, den mytologiske gudekrigen mot titanene. Hun er datter av titanene Perses og Asteria, og er oftest framstilt i kunsten med to fakler, en nøkkel eller med slanger, eller hun blir fulgt av hunder, og i senere perioder er hun blitt avbildet med trippelkropper (3 = 1). Hun er på forskjellige måter assosiert med veiskille (den som overvåker over terskler, porter eller døråpninger), natt, lys og magi, og er en beskyttelse mot trolldom, narkotika og månen. Dette ifølge internettet.
Men Hekate er også en norsk vokaltrio, bestående av Malin Victoria Alander, Synnøve Brøndbo Plassen og Silje Risdal Liahagen – tre unge folkemusikkutøvere som startet et samarbeid på grunn av en brennende trang til å løfte fram slåttetralling, og en klar visjon om sangen som selve ryggraden i dansefesten. Med ønske om å skape en euforisk stemning for både danseren og lytteren, har de skapt sitt eget univers.
Vi får servert åtte sanger som fremføres på trio, og allerede fra åpningen, «Adam uti paradis», en reinlender fra Agder etter Tom Willy Rustad og Johanna Flottorp, får vi tre stemmer som serverer denne musikken på sin egen måte, med fin trestemt sang og, etter hva jeg kan forstå, en hel del improvisasjon.
Jeg har alltid hatt stor sans for vokalensembler med kvinnestemmer som tar for seg folkemusikk på sin måte. Jeg husker en gammel plate jeg har i hyllene med vokalensemblet Tiriltunga, finske Värtinä og bulgarske Les Mystere des Voix Bulgares. Og i denne tradisjonen synes jeg denne trioen plasserer seg trygt og godt.
Kun med de tre stemmene og tramp som eneste «instrument», tar de oss med inn i et eventyrlig landskap, hvor de tre stemmene tralles og improviseres rundt temaene, som virkelig fascinerer denne lytteren.
Vi får en hallingspringar, et par valser, en improvisasjon over en springleik fra Folldal og et slåttemotiv med røtter fra 1600-tallet. Og alt serveres på en ytterst sjarmerende måte.
Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg umiddelbart spratt opp av stolen, og danset rundt på gulvet i skrivestua, men foten «gikk» jevnt og trutt gjennom de åtte låtene. For de tre vokalistene gjør vokalmusikk fra den norske folkemusikktradisjonen som engasjerer og skaper god stemning. Om stemningen i heimen er euforisk i skrivestua, er jeg ikke sikker på, men i den fine og lekne «Synnafjellet» spisset jeg ørene og lot meg fascinere av improvisasjonene.
Dette er tre vokalister innenfor folkemusikktradisjonen, med noen avstikkere inn i dimprovisasjonen, som har levert en utmerket utgivelse som gjør undertegnede glad og, sikkert også, til et bedre menneske for en stund.
Ei deilig vokalplate, som beviser at avstanden mellom den norske, vokale folkemusikken ikke er så forskjellig fra de tre vokalistene som fronter finske Värtinä eller bulgarske Les Mystere des Voix Bulgares, eller andre som kombbinerer det tradisjonelle med moderne tilnærminger.
Jan Granlie
Malin Victoria Alander (vocals), Synnøve Brøndbo Plassen (vocals), Silje Risdal Liahagen (vocals)
