Hilary Geddes er en gitarist, improvisatør og komponist som holder til i Eora (Sydney) i Australia. Eora er, opprinnelig, navnet på et aboriginsk folk i New South Wales. Navnet ble gitt av de tidlige koloniserende britiske militæroffiserene til en gruppe aboriginer som tilhørte klanene langs kystområdet av det som nå er kjent som Sydney-bassenget i New South Wales. Eora snakket en dialekt av språket til Darug-folket, hvis tradisjonelle landområder ligger lenger inn i Sydney-bassenget, vest for Eora.
Om Geddes kommer fra dette folket vet jeg ikke, men i følge internettet ga bandet ut sitt debutalbum, Parkside (ABC Jazz), i 2021. Denne utgivelsen ble nominert til en AIR-pris for beste jazzalbum, og var også ABC Jazz Feature Album of the Week. Geddes er en etterspurt gitarist på den australske jazz- og improviserte musikkscenen, og spiller med musikere som Mike Nock, Lakecia Benjamin og Jonathan Zwartz.
I kvartetten spiller hun gitar sammen med pianisten Matthew Harris, bassisten Max Alduca og trommeslageren Alexander Inman-Hislop, og vi får åtte komposisjoner av Geddes. I coveret skrives det at «the album was written and recorded on stolen Gadigal land», og Geddes sier at platen er innspilt med stor respekt for urfolkets rettigheter, både overfor naturresursene, vannforekomstene og landområdene. Og de fastslår at området, for alltid, vil tilhøre aboriginerne.
Nå kjenner ikke jeg om det er en egen musikalsk tradisjon blant urfolkene i New South Wales. Og selv om jeg kanskje hadde håpet på musikk som la seg i et originalt spor, hvor den lokale folkemusikken gjorde seg sterkt gjeldende, så ble jeg kanskje litt skuffet. For dette er jazzmusikk som like gjerne kunne vært innspilt i New York, London, Paris eller i et av studioene hvor de ledende jazzgitaristene spiller inn musikken sin i dag.
Og uten at Geddes er noen kopi av de mestselgende jazzgitaristene vi hører i dag, legger hun seg «midt i haugen» av el-gitarister, både fra USA og Europa. Men jeg synes hennes relativt «lekne» spill utmerker seg på en ytterst positiv måte. Hun er proppfull av gode ideer, og er teknisk overlegen. Og fra åpningssporet, «Riff» til kvartetten avslutter med «Three Five Ten» med feltopptak fra Redleaf Beach, er dette en utgivelse som jeg synes tar gitarjazzen inn i et litt nytt landskap, uten å skille seg altfor mye fra de «vestlige» gitaristene.
Andresporet, «The Needling» er en nydelig «vise» som det, garantert, er en og annen vokalist som vil plukke opp, for her er det bare en dyktig, kvinnelig vokalstemme som mangler. Og her synes jeg Geddes kreative spill er fremragende. Den går over i den mer «truende» åpningen av «Under Oaks, Not Olives», som, nesten, er som et værvarsel, hvor stormen truer i starten, men roer seg, og solen og varmen kommer sigende, og det blir en god dag (en god låt for oss som må forholde oss til -15 grader på utsiden av skrivestua). Her fabulerer Geddes fint rundt temaet og gir oss en ytterst spennende komposisjon, hvor pianisten også kommer fint fram, før de er over i «After Rain», som nesten kunne vært tittelen på den forrige komposisjonen. Her er det mer fabuleringer i det kreative og fine gitarspillet, med resten av bandet som gode medhjelpere i å jage vekk regnet.
«All That Gilisters is Not» er en komposisjon hvor mange av de gode gitaristene rundt om i verden ligger som et bakteppe i en fin ballade, før vi får «First», som er nok en nydelig ballade med den akustiske gitaren i et enkelt «riff» som underlag for noe for eksempel Bill Frisell kunne ha gjort på en av sine mange el-gitarer. En drømmende og fin komposisjon.
«March» er nok en slags marsj, men ikke en som vil bli plukket opp av all verdens korps, for denne er mer som en ballade i «slow» marsjtakt, som bygger seg fint opp fra trommene i starten til Geddes «folder» den ut, pianoet kommer stillfarende inn og overtar styringen. Geddes kommer inn og legger seg fint til rette sammen med gitaren, før det hele toner ut i en låt hvor jeg kanskje hadde sett at det skjedde mer. Men vakkert er det!
Så avrunder de med «Three Five Ten», med feltopptak av Geddes på stranda, uten at det er det viktigste i denne vakre balladen, hvor pianospillet til Harris blir toneangivende over akkordspillet til Geddes.
Om musikken på platen gjenspeiler musikken til urfolket i området, må dette folket være et ytterst fredfullt folk. For musikken på utgivelsen er gjennomgående lyrisk, vakker og velspilt, og beviser at Hilary Geddes er en usedvanlig dyktig gitarist som «trår» stille og forsiktig rundt i området, omtrent som hun ikke vil tråkke for mye på urfolkets område. Det er gitt oss en plate det bare er å sette seg rolig tilbake og nyte, så er det bare å notere navnet Hilary Geddes bak øret, og sjekke henne ut der man skan sjekke ut musikk fra andre siden av kloden. For dette er en utgivelse som har vist meg en utmerket gitarist jeg ikke kjente til fra før.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Hilary Geddes (guitars, field recordings), Matthew Harris (piano), Maz Alduca (double bass), Alexander Inman-Hislop (drums)
