De fire medlemmene i Himmelskip møttes på Norges Musikkhøgskole, og er tross sin unge alder – 20-26 år – allerede svært meritterte musikere. Gitaristen Simen Jakobsen Harstad har allerede et halvt liv i musikkbransjen bak seg som en halvdel av metal-duoen Golden Core. Elias Wallumrød Orning har spilt pedal steel for Embla and the Karidotters og mange andre. Rytmeseksjon Torjus Gravir Klykken og Tobias Rønnevig har spilt med norske musikere og band som Jon Ranes, Daniela Reyes, Live Hanken, Ramón og Gangar, for å nevne noen.
Men hva er så det de serverer på Den siste kvegdriver? Er dette en gjeng unge jazzmusikere som forsøker seg på instrumental country? Folkemusikkentusiaster som spiller «cowboy-jazz»? Et pedal steel-infusert lydspor til en imaginær westernfilm? J
Den siste kvegdriver er bandets debutalbum, hvor de kombinerer de americana, jazz, nordisk folkemusikk, (psykedelisk) rock og dub-påvirkninger til noe eget.
Det begynne rå bli flere band i Norge, og kanskje aller mest i Bergen og Sør-Vestlabdet, som beveger seg nærmere og nærmere kombinasjonen av jazz og americana. Og Himmelskip er enda ett av disse. Men allikevel synes jeg de går inn i materien på en litt annen måte enn de andre jeg har hørt. I Måneskips musikk føler jeg at de er mer et rockeband som beveger seg mot americanaen, mye mer enn det vi, for eksempel har hørt fra Bill Frisell, The Red Barn, og Trond Kallevåg sine prosjekter .
Vi får ni komposisjoner som gjennomgående er interessante, men hvor jazzen ligger godt skjult i det de serverer, etter min smak.
Det det forhindrer ikke at jeg kan like det de serverer. Kanskje synes jeg det kan føle en litt for stor avstand i produksjonen mellom musikken og lytteren. Kan hende synes jeg musikken blir litt for innadvendt, selv om det rockes over en lav sko i det meste som serveres. Det kan skyldes den typiske rockelyden, med mye reverb, særlig i trommene, og at det rockete spillet fra gitaren blir litt for dominerende.
Men innimellom, når de tar det litt ned, skapes en fin variasjon i låtene som gjør platen godt. Men mens de er nede i de roligere partiene, sitter jeg nærmest helt ytterst på stolen og venter på «smellet» fra trommer og bass, som tar de tilbake i rocken.
De har med gjestene David Wallumrød på diverse keyboards og Erlen Viken på hardingfele og andre feler. Og jeg føler at Wallumrød har hatt en viktig finger med i hvordan sluttresultatet er blitt, og mindre plass til Viken. Og siden en av gitaristene lyder navnet Wallumrød, så er han nok påvirket av slekta, hvor det finnes flere utmerkede og eksperimentelle musikere.
Selv om jeg har visse innvendinger, er det gjennomgående fin og spennende musikk vi blir stilt over for. Alle de involverte musikerne leverer utmerket musikk. Og i de mer americana-relaterte låtene synes jeg det låter utmerket.
Dette er et band som kan gjøre stor suksess på enn rekke forskjellige festivaler rundt om. Ikke bare i Norge, men også internasjonalt. For det er ikke lenger så veldig mange band som befinner seg i denne sjangeren, hvor rock og americana med islett av både instrumentell «køntri» og folkemusikk om dagen. Og jeg tror de ville passet både på jazz- og rockefestivaler og klubber. Og i og med at musikerne i bandet er relativt unge, har de framtiden for seg, og de vil, etter all sannsynlighet, markere seg sterkt på en rekke scener og innenfor flere sjangere i de kommende årene.
Når noen av mine mer «køntri»-vennlige venner stikker innom, så vet jeg hva jeg skal putte på spilleren!
Jan Granlie
Elias Wallumrød (electric guitar, pedal steel guitar, archtop guitar, high string acoustic guitar)Simen Jacobsen Harstad (electric guitar), Tobias Giovani Rønnevig (drums, percussion, harmonium, whistling, piano, timpani), Torjus Gravir Klykken (bass guitar, reed organ, musikal saw), David Wallumrød (hammond organclavinet, juno 6, rhodes, arp solus, mini moog), Erlend Viken (hardanger fiddle, octave violin, violin)
