Jazzpianisten, komponisten og arrangøren Lara Humberts univers blir ofte beskrevet som filmatisk. Det føles nesten som man ser en film, der hver låt forteller en uforutsigbar historie som beveger seg utover forhåndsbestemte mønstre. Hun er sterkt påvirket av klassisk musikk, jazz, fri improvisasjon, pop, rock, samt påvirkninger fra Tim Berne, Mary Halvorson, Bill Frisell, Knower, Debussy med flere.
Mens hun var på et retreat i den canadiske villmarken, fikk hun nye perspektiver på skriveprosessen og komponerte låtene for sitt første store ensemble, oktetten I’m Not Done Cooking. Ifølge pressestoffet om bandet at «å oppleve I’m Not Done Cooking live er som å dykke ned i en altoppslukende reise med total slipp. Komposisjonene er en kontinuerlig herlig overraskelse, mens musikernes ømhet og ærlighet umiddelbart vinner over deg. Musikkens originalitet og rike nyanser drar deg naturlig med på en følelsesfylt reise, og vekker stadig nysgjerrigheten din. Musikk som utvider horisonten og oppmuntrer til ettertanke. Vi veksler mellom kaos og harmoni, og reiser fra Gabriel Fauré til Freddy Mercury via Philip Glass og Paul McCartney, alt mens musikken fremkaller pastorale bilder av lysninger og bekker…»
I ensemblet finner vi, ved siden av Humbert, som spiller piano, komponerer og arrangerer for bandet, fiolinisten Amèle Metlini, fløytisten Lúcia Fires, trombonisten Adrien Lambinet, saksofonisten Alejandra Borzyk, el-bassisten Matteo Mazù, gitaristen Raphaël Desmarets og trommeslageren og vibrafonisten Gaspard Sicx, og mesteparten av innspillingen er gjort i Studio Graz i oktober 2024, mens de to siste låtene er gjort i juni 2025.
Åpningssporet, «Beauty Queen» starter i et ytterst fritt landskap, før Humbert fører musikerne inn i slags ministorbandslandskap hvor det er «lagt opp til» en relativt» stor frihet, men hvor musikerne holder seg relativt godt innenfor det tematiske i komposisjonen.
Og etter som platen «skrider» framover, oppdager jeg at det, i stor grad, er slik hun gjerne vil ha musikken. Ensemblet starter relativt fritt, før de samler seg om et tama og flere av musikerne får slippe til med soloer. Blant solistene legger jeg spesielt merke til trombonespillet til Adrien Lambinet, selvsagt også, pianospillet til Humbert, og innimellom virilt fiolinspill fra Amèle Metlini.
Etter å ha lyttet meg gjennom utgivelsen noen ganger, føler jeg at dette er musikk som bare må komme fra Mellom-Europa, og at musikken er inspirert av flere av de franske musikkskapere. Lydbildet er relativt tett, og jeg får litt problemer med å «leve meg inn i» det vi får servert. For meg blir det rett og slett for mange elementer som «konkurrerer» om plassen og oppmerksomheten, til at jeg finner roen. Men man kan nesten høre at de to siste låtene er spilt inn en god stund etter de første. For her synes jeg de er mer strukturerte og at det blir mer spennende å lytte til disse to. Men å høre dette ensmblet på konsert, hvor du kan se musikerne ii hvitøyet og lettere følge med på hva som til enhver tid skjer, kunne jeg godt tenkt meg.
Jan Granlie
Lara Humbert (piano), Amèle Metlini (violin), Lúcia Fires (flute), Adrien Lambinet (trombone), Alejandra Borzyk (saxophone), Matteo Mazù (electric bass), Raphaël Desmarets (electric guitar), Gaspard Sicx (drums, vibraphone)
