The Aftermath er Ingeborg Gravem Sollids første utgivelse i eget navn, etter at hun har gjort seg bemerket sammen med pianisten Isak Austnes Brekken i duoen Isak og Ingeborg og den fine utgivelsen Blue Room, og i trioen Sølvtrå sammen med Selma Edwards Granly på cello, vocal og perkusjon, og Børge Tandberg Brustad på fele, cavaquinho og mandocello. Men første gang jeg hørte henne på plate var på faren, Torgrim Sollid sin utgivelse Meson på Roselyd I 2023.
Hun er solid arvelig belastet, ved å ha vokalisten og pedagogen Guro Gravem som mor og trompeteren, trommeslageren og pedagogen Torgrim Sollid som far.
Selv sier hun at utgivelsen består av «en samling låter som utforsker indre tankeprosesser og følelsesliv. Tematikken kretser rundt identitet, selvfølelse og relasjoner, utforsket gjennom metaforer som verdensrommets uendelighet og havets utemmede krefter, samt tekstløse komposisjoner med impulser fra både moderne jazz og alternativ pop. Albumet er en refleksjon rundt tilhørighet og retning, og om relasjonene vi bygger, bærer med oss og noen ganger mister på veien».
Med seg på denne reisen har hun vibrafonisten Amund Stenøien, bassisten Håkon Huldt-Nystrøm og trommeslageren Trym Saugstad Karlsen, mens hun selv trakterer vokal, synthesizer og piano. Alle befinner seg i den «yngre garden» av jazzmusikere rundt jazzlinja ved NTNU i Trondheim, og vi får sju komposisjoner av Sollid, som jeg føler alle har en solid finger med i for å få det resultatet vi får her.
Jeg fikk stor sans for Sollid på duoplaten med Isak Austnes Brekken, og utgivelsen med Sølvtrå, som jeg hørte på deres utmerkede kirkekonsert under årets Vossa Jazz. Så jeg var spent før jeg satte på denne «debuten» første gang.
Og det vi får servert her, er en slags moderne kammerjazz, hvor Sollids vokal, enten den er med eller uten ord, er det som fører an, Komposisjonene er relativt «enkle», hvor vokalen beveger seg behagelig av gårde med vibrafonen langt framme i bandet. Og medmusikantene er virkelig med på å gjøre dette til en fin opplevelse, og særlig merker man seg Stenøiens fine vibrafonspill som, på mange måter, beveger seg over og under og ved siden av vokalen, hvor han, sammen meed fint bass- og trommespill, underbygger Sollids fine vokal.
Jeg får en følelse av at Sollid har hørt en del på for eksempel Elin Rosseland i sine «studier» av vokaljazzen, kanskje mer enn de inspirasjonskildene hun selv nevner, som vokalisten Cecile McLorin Salvant, trompetisten Ambrose Akinmusire og gitaristen Kurt Rosenwinkel. Hunnhar en behagelig og litt «slepen» vokaltolkning, hvor det ikke eksisterer noe «stress» eller at hun er framme på tuppa. Det samme gjelder medmusikantene, som følger henne til døren med utmerket spill.
Alle komposisjonene starter «pent» og gjerne ordløse, før bandet lar låtene vokse og vokse, og er med på å gjøre dette til en utmerket utgivelse. Hør for eksempel på fjerdesporet, «Change», som svinger upåklagelig og fint. Jeg liker godt Sollids vokale uttrykk, og at hun har samlet «likesinnede» musikere i studio som er helt innforstått med hvor hun vil med musikken sin. Og Stenøien framstår som et funn ved vibrafonen.
Jan Granlie
Ingeborg Gravem Sollid (vocals, synthesizer, piano), Amuns Stenøien (vibraphone), Håkon Huldt-Nystrøm (double bass), Trym Saugstad Karlsen (drums)
