Prelude to a Kiss and More er den svitsiske pianisten Irène Schweizer alene med pianoet i Volkshaus i Zurich den 1. februar 1986 i Zürich. Ikke akkurat rykende ferske opptak, men med Schweizer på høyden av sin karriere som, dessverre, ble avsluttet den 16. juli 2024, da hun forlot vår verden.
Etter nettopp å ha kommet tilbake til Europa fra et seks måneder langt opphold i New York spilte hun, i tillegg til sine egne komposisjoner, standarder av Thelonious Monk, Ornette Coleman og Duke Ellington. Schweizer satte aldri grenser mellom jazztradisjoner, sørafrikansk inspirasjon, frijazz og europeisk-inspirert improvisasjon. Hun ga hele tiden uttrykk for sine levde følelser. Og siden innspillingen ble gjort på en konsert i 1986, året da Intakt Records ble grunnlagt, kan utgivelsen være en utmerket måte å feire det Zürich-baserte plateselskapets 40-årsjubileum.
Vi får nu komposisjoner, hvor hun selv har laget fem, i tillegg til en hvor hun boltrer seg med Ornette Colemans «Ramblin’» som har fått tittelen «Dancing On The Bowery», pluss «Once Again Thelonious» (som er hennes versjon av Monks «Friday The 13th»), og Monks «Reflections» og Duke Ellingtons «Prelude To A Kiss».
Irene Schwezer befant seg i mellomsjiktet mellom de store stilskaperne Thelonious Monk, Duke Ellington og en rekke andre pianister som startet den friere bølgen av jazz på 1960- og 70-tallet, og de unge som nå regjerer jazzverden. Og det er mange av de unge pianistene, som vi i dag hører rundt om på klubber og festivaler, innenfor den friere jazzen, som har hatt den sveitsiske pianisten som forbilde.
Her starter hun med tre egne komposisjoner, «IAX – Been To America», Struggle On The V.G. Terrace» og «Serious Fun», som alle tre viser Schweizer i «godlune» på et piano hun, tydeligvis likte å spille på. Dette er moderne pianojazz av høy, kreativ klasse. Man kan høre hennes inspirasjoner fra de beste av de beste fra den amerikanske frijazz-familien, samtidig som hun har en personlig og europeisk tilnærming til musikken som ligger mange år foran resten av verden. Det er nesten så innspillingen kunne vært gjort i dag, og ingen kunne påstått at dette var innspilt for 40 år siden. Åpningssporet er energisk, slik vi elsker å høre henne, mens hun tar det litt ned i andresporet, med fritt og deilig spill, hvor vi kan ane den klassiske, europeiske tradisjonen, men ikke mer enn at vi kan ane det. Dette er fritt improvisert solopiano på sitt aller beste, før hun tar det enda mer ned, og med preparert piano i «Serious Fun», noe denne frittgående låten også er. Dette er morsom behandling av pianoets muligheter, samtidig som det er seriøst på en fremragende måte.
«Dancing In The Bowery», er en versjon av Ornettes «Ramblin’» som svinger kraftig, og hvor hun beviser at hun har forstått Ornette Colemans musikk til fulle. Låten ble, så vidt jeg vet, på Ornettes utgivelse Change of the Century fra 1960 med Don Cherry, Charlie Haden og Billy Higgins, og for den som har hørt originalen, så vil man høre at Schweizer boltrer seg med stor glede rundt låttemaet, mens hun legger inn mye av sin egen improviasjon.
Deretter følger Thelonious Monks «Reflections» fra 1954. Men det er ingenting som tyder på at denne versjonen er så gammel. Her viser Schweizer sitt nære forhold og sin store respekt for Monk og hans komposisjon. Hun tolker låten på en fremragende måte, med godlynte «spark» til Monks måte å spille piano på, samtidig som hun gjør den personlig, før vi får hennes egen «Below The Gate», hvor hun forlenger Monks tradisjoner inn i sin egen pianoverden, hvor det svinger upåklagelig gjennom hele låten, og hvor tankene lett kan gå til enda eldre pianister enn Monk, med et friskt venstrehåndsarbeid som gjør låten til en moderne boogie woogie.
Så følger «Once Again Thelionious», som er hennes behandling av Monks «Friday The 13th». Her får vi mer inspirasjon fra Monk, men også her, trekker hun «den gamle mester» inn i sine improvisasjoner. En deilig låt!, før vi får Duke Ellingtons «Prelude To A Kiss». Her spiller hun over en stemme, som muligens er Ellington «himself» i et intervju, og som ble spilt fra en ghetto-blaster på scenen, og som kanskje tar fra oss litt av intensiteten i Schweizers spill, men hvis vi klarer å holde stemmene unna, så gjenkjenner vi låten i hennes utmerkede tolkning.
Som ekstranummer på konserten, fær vi hennes egen «Back Home», som kan tolkes som en feiring av hjemkomsten etter et halvt år i utlendighet. Og her får vi et relativt kort ekstranummer som gjør at vi bare ønsker enda mer fra den utmerkede pianisten. For denne konserten er noe av det fineste jeg kan huske å ha hørt fra den gode, sveitsiske pianisten. Kreativt, både ii sine egne og Coleman, Monk og Ellingtons låter, og en flott avslutning, hvor hun avrunder med en takk til publikum. En strålende utgivelse som det er umulig å tidfeste til 40 år siden.
Så kan man gjerne sammenligne denne utgivelsen med de andre soloplatene hun har gjort – ikke mindre enn sju i tallet på Intakt Records. Men det er ikke mange av de som, etter min mening, treffer like godt som denne.
Jan Granlie
Irène Schweizer (piano)
