Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det skal mye til før jeg får «fot» på mannlige jazzsangere. Jo da, det finnes unntak. Jeg har mange ganger kost meg med utgivelser med Jimmy Scott, og Frank Sinatra var en mer enn godkjent vokalist. Men i de senere årene har det gått lang tid mellom høydepunktene for min del. Vokalister som Gregory Porter og Kurt Elling, som har vært de toneangivende innenfor den «amerikanske» jazzen de senere årene, har ikke fenget meg. Da heller de på den andre ytterligheten som for eksempel Jaap Blonk og Phil Minton, for å nevne to jeg hører på med stor glede.
Derfor var det både med spenning og en viss skepsis jeg satte på platen med vvokalisten Jakob Nordli og hans band Leirblaa. Nordli kommer fra Trondheim, men har valgt å bosette seg i Oslo. Han er utdannet fra NTNU Jazzlinja i Trondheim og ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Hans hovedprosjekt er bandet Leirblaa, men han har også medvirket på pianisten Liv Andrea Hauge sitt prosjekt for Arktisk filharmoni, Veslemøy Narvesens Depamine Detox og med tuvahalseband sitt prosjekt nemesis/cruel.
Grunnen til at jeg var spent før jeg satte platen i sirkulasjon på platespilleren, for det er selvsagt en LP vi får, er musikerne han omgir seg med. Her får vi høre Jenny Frøsa på barytonsaksofon og elektronikk, Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron og August Glännestrand, tre av de mest spennende, unge musikerne fra Trondheims jazzmiljø. I tillegg tar Nordli seg av det vokale, pluss synthesizer og piano.
En annen ting som gjør denne utgivelsen original, er at Nordli fremfører tekstene sine på trønderdialekt, uten at det dermed går inn under betegnelsen «trønderrock», og han er ingen arvtager etter «trønderrockens far», Åge Aleksandersen, som gjorde sin avskjedskonsert på Lerkendal i Trondheim for 25 000 publikummere den 6. september.
Vi får ni komposisjoner av Nordli, og for den som ikke er så bevandret ut i det trønderske målføret, er tekstene trykket i coveret, og det er godt, for det er ikke like godt å oppfatte tekstene hele vegen. For jeg synes kanskje han forsvinner litt i det musikalske innimellom.
Nordli har en original stemme som ligger et godt stykke opp i registeret. Skal man absolutt sammenligne han med noen, så dykker vokalisten Moddy opp i bakhodet, selv om han synger på nordnorsk og i en helt annen sjanger enn Nordli.
Dette er musikk som befinner seg mye nærmere den spennende, eksperimentelle rocken og popen vi fikk fra Mellom-Europa på 1990-tallet, enn de jazzvokalistene som reiser rundt på de Europeiske jazzfestivalene nå om dagen. Og med disse musikerne på laget, skapes det ytterst spennende musikk i utkanten av jazzen.
Jeg legger spesielt merke manipuleringen av vokalen innimellom, og låten «Gjentagelse», som trekkes tett på folkemordet som foregår i Palestina, og at både det vokale og det melodiske, innimellom, ligger tett på noen av de soloplatene som kom med den britiske vokalisten (og trommeslageren) Robert Wyatt for noen år siden. Han synger, resiterer og spiller piano og synthesizer, på en variert og fin måte, som gjør opplevelsen av å lytte på låtene til en spennende opplevelse. Innimellom beveger han seg tett på popmusikken, mens andre ganger nærmer han seg det fritt improviserende på en spennende måte.
Nordli er en spennende vokalist og låtskriver, og med musikerne i Leirblaa har han det perfekte tonefølget til tekstene og melodiene. Hør for eksempel på Frøysa og Storløkken Åse sin spill på «Elvetid», den låta som nærmer seg mest det instrumentale.
Dette er blitt en utmerket utgivelse som skiller seg ut fra det meste vi får fra mannlige «jazzvokalister» nå om dagen. Og hvis det er noen rettferdighet igjen i verden, så bør denne utgivelsen surre og gå på alle musikkanaler og platespillere rundt om i lang tid.
Jan Granlie
Jakob Nordli (vocals, synthesizer, piano), Jenny Frøysa (baryton saxophone, electronics), Amund Storløkken Åse (vibraphone, mellotron), August Glännestrand (drums electronics)
