Jason Robinson er en amerikansk komponist, saksofonist, fløytist og pedagog.Han har vært bosatt i vestlige Massachusetts, men er opprinnelig fra California, Opprinnelig er han en tilhenger av jazz og kreativ musikk etter 1960-tallet, med forbilder somJohn Coltrane, Albert Ayler, Duke Ellington, Charles Mingus og Lester Young.Hans musikalske interesser spenner imidlertid vidt og bredt.Han er født i 1975 og er en kritikerrost og særegen stemme i en generasjon av kreative musikere som like godt spiller jazz, populærmusikk, eksperimentell musikk og elektronisk musikk.
Robinsons primære gruppe er hans New York-baserte Janus Ensemble, som varierer i størrelse fra kvartett til 11-manns ensemble med pianistene Joshua White og Angelica Sanchez, gitaristen Liberty Ellman, bassisten Drew Gress, perkusjonistene Ches Smith og George Schuller, trombonisten Michael Dessen
, trombonist og tubaistene Bill Lowe og Marcus Rojas og andre treblåsere som Marty Ehrlich, JD Parran og Oscar Noriega. Gruppens siste utgivelse er Harmonic Constituent (Playscape, 2020), hvis tittel, ifølge platens bandcampside, er hentet fra et oseanografisk begrep som refererer til de komplekse påvirkningene av den sykliske bevegelsen til jorden, solen og månen på tidevannet på bestemte steder, og hvis komposisjoner er inspirert av tekniske og impresjonistiske aspekter ved oseanografi, tidevannsdynamikk og geografi som er spesifikke for kystlinjen mellom Mendocino og Westport, to byer på nordkysten av California.
Han har spilt på en rekke festivaler og scener i Nord-, Sentral- og Sør-Amerika, Europa og Øst-Asia, og opptrådt med såpass forskjellige musikere/kunstnere som Peter Kowald, George Lewis, Anthony Davis, Myra Melford, Nicole Mitchell, Amiri Baraka, Howard Johnson, Toots and the
Maytals, Groundation, Rudresh Mahanthappa, Eugene Chadbourne, Earl Howard, Mark Dresser, John Russell, Roger Turner, Gerry Hemingway, Mel Graves, Lisle Ellis og Raphe Malik for å nevne noen få.
På hans seneste langspiller møter vi han sammen med trombonisten Michael Dessen, pianisten Joshua White, bassisten Drew Gress og trommeslageren Ches Smith, og selv trakterer han tenor- og sopransaksofon og altfløyte på de åtte komposisjonene som han selv står ansvarlig for.
Og de starter med «Second House», som er en fin åpning, hvor vi spesielt legger merke til det fine pianospillet til White, som på mange måter tar oss inn i et fint og veldig typisk, amerikansk lydbilde, hvor idolene ligger i 90- og 20-tallets musikk vi har fått på plateselskapet PI Recordings. Vi får fint trombonespill fra Dessen, og hele veien er det en energi i spillet til hele bandet som fascinerer. Dette er en fin åpning som lover det beste for resten av platen.
I andresporet, «Malachi», tar de det ned, og det er Gress sin bass som fører an i en fin basslåt, før vi får «Potentiality», en relativt komplisert, men ytterst svingende låt, med trombone og saksofon i front i det drivende temaet, og med et av de «sløyeste» kompene i den amerikanske jazzen i dag. Robinson avleverer en strålende tenorsaksofonsolo, som virkelig «sitter i veggene». Her svinger det over all forventning, og musikerne høres ut som de trives godt i samspillet.
Deretter følger «Remembering Water», nok en fin ballade, men som blir mer som litt for mange andre, amerikanske band. Hele veien med strålende spill fra alle involverte, og ytterst troverdig, før vi får «Roots & Routes», som blir litt annerledes siden Robinson spiller altfløyte. Men det er spennende å høre fløyten sammen med trombonen, og vi får fint og eksperimentelt pianospill under blåserne som gjør innspillingen variert og spennende. En låt jeg tror nesten er komponert fra start til mål, men hvor den enkelte musiker får slippe fint til med egne ideer. Og saksofonsoloen til Robinson er storveis, med fin innblanding fra trombonen.
Så følger « Wattensaw», som åpner med Gress fine bass, før resten kommer inn i en bop-lignende låt hvor musikerne må være helt framme på tuppa for å mestre. Men her har vi med fagfolk å gjøre, og låten vokser seg til en deilig låt. Og bass-spillet her er strålende, under solistene. Og det relativt rå trombonespillet og den etterfølgende sopransaksofonsoloen er med på å gjøre låten tøff og interessant.
«Vestibule» fortsetter det spennende spillet til comboen, med en relativt intrikat melodi som musikerne tar på «strak arm», hvor låten serveres i temmelig stramme tøyler, men med denne gjengen dyktige musikere er det bare å slippe dem løs, noe de gjør på en fremragende måte, før de avslutter med «Ancestral Numbers (alt)», som starter med en saksofonintro, som godt kunne vært gjort på 50-tallet, hadde det ikke vært for trombonen og trommene som blander seg inn og gjør dette til en fin låt fra vår tid. Og når pianisten får slippe til med en strålende solo, tar låten en adskillig mer moderne vending for en stund. ;em de vender etter hvert tilbake til det litt mer tradisjonelle, og hvorfor Henry Threadgill Sextett fra 80-tallet dukker opp i bakhodet, beviser bare hvor stor innflytelse den legendariske saksofonisten, fløytisten og orkesterlederen har hatt på jazzens utvikling i Sambandsstatene.
Jeg synes Jason Robinson har laget en fin plate med sitt «mellomstore» band, som består av utmerkede musikere som ligger helt i front i den amerikanske jazzen. De henter inspirasjon fra vår relativt nære historie, men ikler musikken et moderne antrekk som gjør musikken aktuell i dag. En fin utgivelse fra en kapellmester jeg ikke kjenner altfor godt til fra før, men som har alliert seg med et glimrende «hold» av ytterst kompetente improvisatorer.
«Ancestral Numbers II» ble visstnok lansert samtidig med denne, så får vi håpe at den også finner veien til postkassen min her oppe i den norske fjellheimen om ikke så lenge.
Jan Granlie
Jason Robinson (tenor saxophone, soprano saxophone, alto flute), Michael Dessen (trombone), Joshua White (piano), Drew Gress (double bass), Ches Smith (drums)
