Den amerikanske saksofonisten Javon Jackson, oppdaget jeg første gang som medlem av Art Blakey sitt band. Etter det har han utgitt en rekke utgivelser i eget navn, pluss at han har samarbeidet på plater og konserter med musikere som Elvin Jones, Curtis Fuller, The Blue Note All Stars Collective, Ron Carter, Louis Hayes, Freddie Hubbard, Charlie Haden, John Hicks, Lennie White og New York Unit. Og på sin hyllest til Bob Dylan, samarbeider han med vokalistene Lisa Fischer og Nicole Zuraitis, pianisten Jeremy Manasia, bassisten Isaac Levien og trommeslageren Ryan Sands.
Vi får en komposisjon av Jackson (åpningssporet «One for Bob Dylan») og 10 velkjente låter fra Dylan, og innspillingen er gjort i New York den 18. november 2025.
Jeg har alltid hatt problemer med at musikere lager en slags «cover»-versjoner av andres komposisjoner. Men opp gjennom årene har vi sett en rekke utmerkede eksempler på at dyktige jazzmusikere har laget sine versjoner av andres komposisjoner. «Den amerikanske sangboka» har blitt nøye studert av noen av våre beste jazzmusikere, som for eksempel John Coltrane. For noen år sidden lagde Herboe Hancock en plate med Joni Mitchell-komposisjoner, som overhodet ikke falt i smak hos denne anmelderen, og fra tid til annen, har vi fått relativt uinteressante «covringer» av noen av film-, rock og pop-verdenen som har falt som stein til jorden.
Derfor var jeg, i utgangspunktet, ytterst skeptisk til hva den dyktige saksofonisten Javon Jackson ville gjøre med «mester» Dylans musikk. Hans komposisjoner har jo aldri ligget «tett på» jazzuttrykket.
Javon Jackson uttaler i presseskrivet at «I have deep respect for Bob Dylan’s musicianship and his commitment to the craft. I’m a fan». Men den første låten «One for Bob Dylan» har egentlig svært lite med Bob Dylan å gjøre, men er en svingende og fin låt i de beste, amerikanske tradisjoner. Så er de over i Dylans «Blowin’ in the Wind», og her føler jeg problemene melder seg. De gjør en helt grei versjon av låten og temaet ii starten, hvor Jackson spiller «rett fram», mens jazzen blir tatt hånd om av kompet. Det er først i Jacksons solo at han sømløst glir over i utmerket jazzsaksofon, og det er nesten umulig å si at dette er en av Dylans mest kjente låter. Solorekkefølgen er som den skal med en fin pianosolo osv., før de er inne i temaet igjen mot slutten.
Og slik fortsetter det med «Hurricane» hvor pianisten går over til Fender Rhodes, noe som gjør at låten fjerneer seg enda mer fra Dylan, «Gotta Serve Somebody» hvor Lisa Fischer dukker opp, «Lay, Lady, Lay», «The Times They Are A-Changing», «Forever Young» med Nicole Zuraltis, «Tombstone Blues», «Like a Rolling Stone» og «Mr- Tambourine Man» før de avslutter med «Make You Feel My Love».
Det er når Manasia går over til Fender Rhodes at jeg virkelig får problemer med denne utgivelsen. Ikke like ille som reaksjonene var da Dylan gikk over til elektrisk gitar, men… Og når Lisa Fischer bringer sin utmerkede soulstemme inn i «Gotta Serve Somebody», endrer stemningens eg enda en gang. Hun synger utmerket, vokalen er langt fra Dylan, noe som er bra, men det blir noe med hele stemningen og «settingen» som oppleves feil.
«Lady, Lady, Lay» er ok, mens introen til «The Times They Are A-Changing» nesten høres ut som den blir fremført i en pianobar, før Jackson kommer inn og avleverer en utmerket tenorsaksofonsolo som redder det hele, før vi fades inn til «Forever Young» med mer soulvokal med vokalisten Nicole Zuraltis. Hun låter litt annerledes enn Fischer, og avleverer en original versjon av den kjente låten. Og det er nesten så jeg ikke tenker på Dylan mens denne ruller og går.
Deretter følger «Tombstone Blues» høres ut som noe John Coltrane kunne gjort i saksofonintroen. Jeg blir satt rett inn i «A Love Supreme». Men Jacksons spill er nydelig, og låten gjøres adskillig mer «blues» enn det Dylan gjorde, og dette er kanskje den låten jeg synes skiller seg mest ut fra originalen på hele platen. Spillet til Jackson er fremragende, og hele låten blir gjort til en strålende og litt «hengende» jazzlåt. Platens høydepunkt etter min mening, før vi får «Like a Rolling Stone», fremført litt for likt originalen, temaet to ganger før Jackson improviserer over låten på en helt ok måte, før vi får en helt ok pianosolo, og de gjør den «utslitte» låten til en ok jazzlåt.
«Mr. Tambourine Man» serveres i en svingende versjon, uten at den utpreger seg nevneverdig. Temaet spilles, som på de fleste andre låtene, to ganger, før vi her får en helt ok bass-solo, og Jackson tar låten inn i den svingende jazzen, men, som på flere av de andre låtene, burde det vært gjort mer med låtene for at de skulle tilfredsstille denne lytteren. Det blir rett og slett for snilt, selv om de, når de går over i jazztolkningene, opptrer som et velbefarent og drivende jazzband.
Så avrunder de med «Make You Feel My Love», som vi finner på albumet Time Out of Mind fra september 1997, som ikke kan regnes som en av Dylans høydepunkter i karrieren. Denne balladen er i utgangspunktet en av Dylans fineste av slaget, og selv om oppbyggingen er lik de andre, så passer denne fint i jazzversjon.
Hele vegen blir låtene fadet inn og ut, noe jeg kan styre min begeistring for, men så har man, kanskje, fått det beste ut av opptakene, og det er helt ok. Men jeg forstår egentlig ikke grunnen til at de gjør det.
Javon Jackson har satt sammen et fint band til å være med å tolke Dylan. Men jeg blir sittende med spørsmålet HVORFOR? Bandet låter strålende hele vegen, men jeg synes det hele forringes ved at man skal gjøre 10 komposisjoner av Bob Dylan, som har satt sine klare fotavtrykk på disse perlene av noen låter. Jeg vil heller høre bandet uten de altfor klare referansene til Dylan, for det er ingen tvil om at dette er et strålende band.
Jan Granlie
Javon Jackson (tenor saxophone), Lisa Fischer (vocals), Nicole Zuraitis (vocals), Jeremy Manasia (piano, Fender Rhodes), Isaac Levien (double bass, electric bass), Ryan Sands (drums)
