Det er sen en kveld i februar 2025 i den fine Koncertkirken på Nørrebro i København. På scenen står og sitter de tre musikerne Jesper Zeuthen med sin altsaksofon, Jacob Anderskov sitter krumbøyd over pianoet og Anders Vestergaard sitter ved trommene. Koncertkirken har opp gjennom årene blitt en slags hjemmebane for denne trioen. Den gangen jeg bodde ca 500 meter unna spillestedet på Blågårds plads, fikk jeg muligheten til å høre trioen en rekke ganger, i tillegg til de tre musikerne i andre formasjoner. Tidligere samme kveld har hver av de tre spilt andre konserter andre steder i byen.
Konserten ble ikke spilt inn med tanke på en utgivelse, men etter at Mats Killerich hadde latt «båndet gå» og musikerne lyttet på det i ettertid, ble det tydelig at opptaket inneholder en ensemblelyd musikerne lenge hadde drømt om å realisere. Mellemrummets Poesi er trioens fjerde album. Musikken utfolder seg som én lang, sekvens, hvor de tre tydeligvis har funnet hverandre. Kommunikasjonen er nærmest total, nor de har opparbeidet etter såpass mange timer sammen på scenen.
Samtidig som dette er tre musikere som kjenner hverandre godt, representerer de også tre generasjoner av den danske jazzscenen. Vestergaard er den yngste, mens Anderskov befinner seg i midten, og så er Zeuthen selve veteranen innenfor den friere, danske jazzscenen.
Men det er ingenting på denne, eller de andre utgivelsene, de har gjort sammen, som tyder på at det er tre generasjoner. Gjennom de fire relativt lange sekvensene, som har fått titlene «Part I» til «Part IV», legger Andertskov ut sammen med Vestergaard, før Zeuthen kommer inn med sin særpregede, skarpe tone ii altsaksofonen. Og det er denne tonen som særpreger han mest. Han har en tone som kan skjære seg gjennom glass, med en særpreget vibrato. Og sammen med Anderskovs relativt intellektuelle pianospill, i landskapet hvor vi også finner Håvard Wiik, og det lekne trommespillet til Vestergaard, blir det Zeuthens spill vi lett fester oss med. Jeg synes han mer og mer nærmer seg Frode Gjerstad i spillet (har de spilt sammen noen gang, mon tro? Hvis ikke må noen arrangere et møte mellom de to).
Musikken skaper spennende bilder som tar lytteren ut i mange forskjellige landskap. Vi kan, nesten, merke en viss respekt fra Anderskov og Vestergaard for det Zeuthen serverer, som hele vegen er et slags sårt spill, som ikke er like «sprelsk» som han noen ganger har spilt noen av de gangene jehg har hørt ham i Koncertkirken, men det er helt ok. For her er det mye mer den «overbevisende» og «kontrollerte» Zeuthen vi møter, hvor det høres ut som om hver eneste tone er vel formulert oog gjennomtenkt, selv om det hele er komponert der og da.
Anderskovs spill har utviklet seg en hel del siden de første gangene jeg hørte ham. Og det er en velbalansert og ettertenksom pianist vi hører. Også her er alt nærmest «gjennomtenkt», og innimellom nærmer han seg nesten det samtidsmusikalske og drømmende, og hele tiden lyttende til hvilke ideer Zeuthen plukker fram. Og bak fullender Vestergaard den sine trioen. Aldri for mye eller for lite, men akkurat nok «innblanding» slik at hele utgivelsen blir en spennende og, ikke minst, vakker reise inn i trioens musikalske univers. Det er bare synd at man ikke var i Koncertkirken denne sene kvelden i februar 2025 for å oppleve denne stnden sammen med trioen.
At ikke de enkelte sekvensene har fått hver sin utspekulerte tittel er helt ok, og platetittelen, Mellemrommets Poesi, er akkurat hva denne utgivelsen dreier seg om.
Jan Granlie
Jesper Zeuthen (alto saxophone), Jacob Anderskov (piano), Anders Vestergaard (drums)
