Den amerikanske altsaksofonisten Jimmy Lyons ble født den 1. desember 1931 og forlot denne verden den 19. mai 1986. Han er mest kjent for sitt lange samarbeid med Cecil Taylor. Han var det eneste konstante medlemmet i bandet til Taylor fra midten av 1960-tallet og frem til Lyons død i 1986. Taylor jobbet aldri så ofte med en annen musiker som han gjorde med Lyons.
Lyons ble født i Jersey City, New Jersey, USA, og vokste opp der, til han var ni år gammel, da familien flyttet til Harlem og deretter til Bronx. Han fikk sin første saksofon på midten av 1940-tallet og tok timer hos Buster Bailey.
I løpet av 1970-tallet drev Lyons også sitt eget ensemble, med fagottisten Karen Borca og perkusjonisten Paul Murphy. De spilte ofte på loftjazz-konsertene på Studio Rivbea. Lyons’ eget band og Cecil Taylor Unit fortsatte en parallell utvikling gjennom 1970- og 1980-tallet, ofte med de samme musikerne, inkludert trompetisten Raphe Malik, bassisten William Parker og perkusjonisten Paul Murphy. Og det er et opptak fra denne perioden vi har får gleden av å være tilskuere til.
Vi får to låter, først «After You Left», tatt opp i studioet i Bond Street den 21. mai 1976, mens det andre sporet, «Diads» er fra 20. juni 1974. På den første hører vi han sammen med fagottisten Karen Borca, bassisten Hayes Burnett og trommeslageren Henry Letcher, mens i den andre er Letcher erstattet av Syd Smart, mens Borca har fått fri.
Jimmy Lyons ble aldri den store jazzhelten mens han var aktiv. Jo da, han har veldig mye av Charlie Parker i spillet sitt, og hele vegen er han helt framme «på tuppa» i sin relativt frie improvisasjon. Nå var nok samlingene i Studio Rivbea relativt «løse» sammenkomster, hvor det kunne eksperimenteres og «lekes» med ideer og tanker. Og i den første låten på denne utgivelsen synes jeg det fungerer bra. Det er leken musikk, hvor kombinasjonen av fagott og altsaksofon i front er relativt uvanlig og spennende, sammen med et svært pågående bass-spill og et tøft trommespill, gjør at de nesten 28 minuttene blir en interessant studie i fritt improviserende jazz, over et tenkt tema. Og Lyons fremstår som en utmerket saksofonist, som kan kobles, ikke bare til Charlie Parker, men også til flere samtidige altsaksofonister.
Andresporet starter litt mer kontrollert enn det første. Her raser de ikke i veg ut fra «startblokkene», og lar det stå til helt til de går i mål. I starten får «kompet» med bass og trommer, sette en slags standard eller retning i hvor musikken skal bevege seg. Vi kan høre at det er en annen trommeslager, men Smart er, på mange måter, av samme «støpning» som Letcher, og «tar godt for seg». Etter en tromme- og bassintro kommer Lyons inn, og uttrykket blir «klarere» enn på førstesporet, kanskje fordi han ikke trenger å forholde seg til fagotten, men at altsaksofonen hele vegen er det ledende solistinstrumentet.
Og skal man absolutt sammenligne, så synes jeg denne låten fungerer nærmest perfekt, med Lyons i storform, og med et ytterst «hissig» komp. Jeg er overbevist om at Charlie Parker levd på 1970-tallet, og vært ung og viril, hadde også han beveget seg opp på loftene i New York og inn i for eksempel Studio Rivbea, for i uhøytidelige sammenhenger utvikle låter og ideer, sli vi får det her. På samme måte som at han er tydelig påvirket av Parker, synes jeg vi kan fornemme flere likhetstrekk til Ornette Colemans trioinnspillinger på denne låten. Og hele andrelåten er en utsøkt og energisk fremføring.
Dette er blitt en utmerket utgivelse i det fritt improviserende landskapet, og med musikk som svinger vanvittig, særlig i andresporet «Diads», og som viser fram en energi vi må til de aller «skarpeste knivende i skuffen» for å oppleve i dagens jazz.
Jimmy Lyons var en musiker som aldri ble et «folkeeie». Men lytt til denne, og du vil oppdage en av jazzhistoriens «tøffeste» og mest kreative altsaksofonister.
Jan Granlie
Jimmy Lyons (alto saxophone), Karen Borca (basoon), Hayes Burnett (double bass), Henry Letcher (drums), Syd Smart (drums)
