British guitarist and multi-instrumentalist Joe Harvey-Whyte (who plays in Susanne Sundfør’s band) got in touch with Norwegian guitarist and multi-instrumentalist Geir Sundstøl in 2016, after listening to Sundstøl’s debut solo album, Furulund (Hubro, 2015). In August 2024, Harvey-Whyte and Sundstøl finally met for a five-day, spontaneous recording session of two pedal-steel guitars (and much more) at Studio Intim in Oslo.
Langeleik, titled after the Norwegian zither, is the outcome. Its nine pieces were written in the studio, born out of unassuming, almost effortless improvisation and mutual listening. Harvey-Whyte played on pedal-steel guitar, acoustic guitar, the antique Optigan organ, and shruti box while Sundstøl’s arsenal included national guitar, pedal-steel, bass harmonica, mandolin, vintage mini-Moog and the Suika ST-10 Koto synths, vintage amps, and drum machines.
The music flowed organically, and in its own natural accord, so Harvey-Whyte and Sundstøl named most of the pieces after rivers. The music sounds like a hypnotic, contemplative, breezy-cinematic fusion of Americana with touches of Nordic melancholia. Langeleik highlights the immediate, deep affinity and trust of these resourceful musicians. Harvey-Whyte says this album is not for instant gratification. «It’s an album to do nothing with. A companion for reverie».
«Rørvikelva» features Norwegian poet Ivar Orvedal (also a music critic) reciting a poem (in Norwegian) that Sundstøl recorded but has not used before, «about things that can be art even if they are not discovered, and that books are a great hiding place for things that do not want to be found.» Harvey-Whyte played the melody on the Optigan organ, and Sundstøl added an atmospheric steel guitar, beautifully embracing Orvedal’s thoughtful phrasing and commanding delivery.
Eyal Hareuveni
……….
På Langeleik møtes to pionerer innen alternativ pedal-steel gitar, på tvers av hav, tid og temperament. Den norske multiinstrumentalisten Geir Sundstøl og den London-baserte pedal-steel-gitaristen Joe Harvey-Whyte «blander instrumentets spøkelsesaktige resonans med feltopptak, ambient-droner og vintage-synther for å skape en lyd som føles like flytende og levende som elvene som inspirerte det», som det står i presseskrivet.
Sundstøl og Harvey-Whyte kom i kontakt i 2016 da Harvey-Whyte, «snublet» over Sundstøls debutalbum Furulund. Han ble slått av de hypnotiske slide-melodiene og tok kontakt. Et musikalsk vennskap vokste gjennom årevis med samtaler, deling av kuriositeter og besøk i hverandres studioer i Oslo og London.
I august 2024, under en pause fra turnéen med Susanne Sundfør, reiste Harvey-Whyte til Oslo. Det som begynte som «fem dager for å gjøre noe med to pedal-steel-gitarer» på Studio Intim ble en langspiller. «Vi bestemte nesten ingenting på forhånd», sier Harvey-Whyte. «Vi bare begynte å spille.» For Sundstøl, som vanligvis bruker mange måneder på et album, var denne raske og intuitive prosessen en åpenbaring. «Joe jobber spontant. Jeg pleier å fikle med små detaljer i dagevis. De to forskjellige arbeidsformene er like gode, antar jeg. Du vinner noe, og du taper noe ved å bruke måneder på en låt».
I ferdigstillelsen av albumet fikk de også med seg bassisten Jo Berger Myhre, trommeslageren Anders Engen, trommeslageren og perkusjonisten Erlend Dahlen og poeten Ivar Orvedal, og alle låtene er improvisert fram av de to hovedpersonene, med unntak av «Rørvikelva», som de to har gjort sammen med Orvedal.
I 1984 kom den utmerkede Wim Wenders-filmen Paris, Texas opp på kinoene. Og når du setter på Langeleik, så dukker den oransje ørkenen og støvet fra filmen umiddelbart opp i bakhodet. Men da Berger Myhres bass kommer inn vekkes vi opp, og vi er tilbake til virkeligheten. Men å ha Paris, Texas som et slags bakteppe for de ni låtene på platen, kan være et godt utgangspunkt.
Nå påstår jeg ikke at Langeleik er en blek kopi av filmmusikken til Ry Cooder til Wim Wenders, men det er noe med pedal-steel gitarene som automatisk drar meg dit. For dette er en relativt annerledes musikk. Det er egentlig mest i starten at jeg lar med «lure». De improvisasjonene de to tryller fram er en samling lyriske perler, som det nesten er vanskelig å tenke seg att de to har improvisert fram. Og de to frontfigurene forstår hverandre fullt og helt. De spiller sammen som siamesiske tvillinger, med de andre musikerne stillferdig i bakgrunnen.
Vi får et spennende «brudd» i femtesporet, «Rørvikelva», hvor den evige sogning, med tilhold på et vegfritt, lite sted inne i Sognefjorden, Hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, Ivar Orvedal, fremfører sin tekst. Og plutselig fungerer Sognefjorden som et perfekt bilde på den «amerikanske prærien». Det eneste jeg har å utsette her, er at jeg skulle ønske teksten var tykt i coveret, for det er ikke alltid like enkelt å forstå hva Orvedal fremfører. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Denne låten blir et fint «brekk» i det «amerikanske».
Den største forskjellen på denne platen og, for eksempel Ry Cooders musikk til Paris, Texas er, at den musikken Sundstøl og Harvey-Whyte leverer er laget i dag, og ikke på 1980-tallet, av musikere som er noen av de fremste innenfor den nyere musikken i dag, og som alle bidrar med utmerkede innspill. Og hele vegen gjennom er dette nydelig «strengeleik» med et stødig og fint komp, hvor vi får ni nydelige improvisasjoner fra to mestere i faget.
Jan Granlie
Joe Harvey-Whyte (pedal steel guitar, acoustic guitar, optigan and shruti box), Geir Sundstøl (National guitar, pedal steel guitar, bass, harmonica, mandolin minimoog, suiko st10), Jo Berger Myhre (double bass), Anders Engen (drums), Erland Dahlen (drums, percussion), Ivar Orvedal (words)
