Joe Henderson (24. april 1937 – 30. juni 2001) var en amerikansk jazzmusiker som primært spilte tenorsaksofon, men som også trakterte fløyte. I en karriere som strakte seg over mer enn fire tiår spilte Henderson med mange av de ledende amerikanske musikerne på sin tid og utga en mengde plater på flere plateselskaper som Blue Note, Milestone, Contemporary Records og Verve.
Consonance: Live at the Jazz Showcase er den første utgivelsen med Henderson og hans kvartett, med pianisten Joanne Brackeen, bassisten Steve Rodby og trommeslageren Danny Spencer. Innspillingen ble gjort live på Joe Segals Jazz Showcase i Chicago, i februar 1978.
Utgivelsen består av 2-CDer (og 180-grams 3-LP-er i begrenset opplag) ble mastret fra de originale kassettene av George Klabin og John Koenig. Dette er en del av Resonances debutlansering av utgivelser fra Joe Segals Jazz Showcase-arkiver, og markerer starten på det som forhåpentligvis vil bli en lang rekke utrolige utgivelser fra klubbens arkiver.
Hvert år, når det nærmer seg Records Store Day, så kommer gjerne plateselskaper som Resonance og Elemental, begge med Zev Feldman i en viktig stilling, en rekke tidligere uutgitte utgivelser, de fleste tatt opp live på konserter rundt om i USA. For oss på andre siden av «dammen» kan dette være en kjærkommen gave for å få komplettert samlingen med jazzmusikere fra 1970- og 80-tallet. Men veldig ofte er det lite «nytt» som blir presentert. Det er, stort sett, band som avar på vegen i korte eller lengre perioder, og som også dukket opp på de beste klubbene og på flere festivaler her i Europa.
Men det spiller ingen rolle. For det er alltid en glede å høre Joe Henderson «rase» av gårde med Joe Coltranes «Mr. P.C» som åpningslåt. Og derfra og ut er dette ren og skjær glede. Etter åpningen kommer «standardene» med nooen av Hendersons komposisjoner innimellom, som perler på en snor. Vi får hans egen «Inner Urge», Kaper og Websters «Invitation», Charlie Parkers «Relaxin’ at Camarillo», Hendersons «Recorda Me», Thelonious Monks «’Round Midnight», Drake, Fischer og Higgenbothams «Good Morning Heartache» og Hammerstein og Rombergs «Softly, As In A orning Sunrice», før de avslutter med Hendersons egen «Isotope».
Og alt er fremragende levert. Henderson var en utmerket saksofonist som, jeg føler, aldri har fått den oppmerksomheten han har fortjent. For han spiller med stor kreativitet og energi og, i morsetning til en del av hans samtidige, strekker han ut improvisasjonene sine i en ytterst spennende retning, uten å gjenta seg selv eller havne i de samme frasene som «alle» andre.
På dette opptaket er det Henderson og bassisten Steve Rodby som kommer best fram. Pianospillet til Brackeen er litt for fraværende i en del av låtene, noe som er synd, men der hun slipper til leverer hun strålende piansospill. Men det er mest merkbart i det aller mest drivende låtene. Når de tar det ned, så kommer hun bedre fram. Men bassen ligger hele tiden langt framme, og trommespillet til Spencer kunne også, med fordel, vært prioritert i remiksen.
Men dette er gamle opptak som aldri var beregnet på utgivelse, og ut fra det, så må vi innrømme at det låter helt ok. Det viktigste er, uansett, å høre Joe Hendersons utmerkede tenorsaksofonspill på klubb hvor han virkelig leverer jazz på aller øverste hylle.
Jan Granlie
Joe Henderson (tenor saxophone, flute), Joanne Brackeen (piano), Steve Rodby (double bass), Danny Spencer (drums)
