Den amerikanske saksofonisten Joe Lovano har gjort ei røys med plateutgivelser siden konsertutgivelsen Tones, Shapes & Colors kom på Soul Note i 1985. Han har spilt sammen med «alle», og er en av de mest ettertraktede jazzmusikerne på festivalkartet verden over.
I sin «Paramount»-kvartett samarbeider han med gitaristen Julian Lage, bassisten Asante Santi Debriano og trommeslageren Will Calhoun. Vi får sju utmerkede komposisjoner, hvor han selv har komponert fem av dem. I tillegg får vi Charlie Hadens «First Song» som åpningslåt, og Wayne Shorters «Lady Day». Innspillingen er gjort ECMs mye brukte studio La Buissonne i Italia i februar 2025.
Man kan si mye om saksofonisten Joe Lovano, men han blir aldri en hardtsvingende «råtass» i Sonny Rollins, George Adams eller Pharoah Sanders-landskapet. Og når han «opptrer» på EVCM sin hjemmebane, foregår det meste i «dannede» former. Nå hadde jeg heller ikke forventet en «rå» versjon av Charlie Hadens nydelige «First Song», hvor vi her får sobert og finslepent duospill i fronten med Lovano og Lage. I denne ydelige balladen synes jeg Lages gitarsolo er fremragende, sammen med det, nesten, Hadenske bass-spillet til Santi Debriano, før de er over i den mer pågående «Amsterdam». Men heller ikke her «løsner det» skikkelig. Det blir litt for kontrollert, etter min smak, men Lages gitarspill er hele vegen fremragende, og bass-soloen til Santi Debriano er strålende.
«The Call» er nok en relativt stillegående ballade, og mye tyder på at det der i dette landskapet Lovano trives best. Her spiller han fint messosopran-saksofon, over et rolig og litt for tilbaketrukket komp, hvor det høres ut som om trommeslageren har fått en pause, før vi får «Fanfare for Unity», hvor de, endelig, tar det litt opp i en fin komposisjon, hvor også trommene kommer fram. Her beviser Lovano at han også er en utmerket tolker i raskere tempo, selv om de ikke akkurat «raser» av gårde. Noen fanfare er det definitivt ikke, men en fin låt i bop-landskapet.
Wayne Shorters «Lady Day», er en hyllest til Billie Holiday, med nydelig intro fra Lage før Lovano avleverer en strålende solo på tenorsaksofonen, før vi får «The Great Outdoors» i det samme neddempede landskapet, hvor alt gjøres smakfullt og fint, men hvor interessen, dessverre, faller litt. Men spillet til Lovano og Lage er som skapt til hverandre.
Så avslutter de med «Congregation» som svinger upåklagelig, men uten å ta skikkelig tak i meg.
Denne utgivelsen består av mye vakker saksofonkvartettmusikk, men det er sjelden at den «setter seg» skikkelig. Det er fint spill over hele linja, og særlig liker jeg kommunikasjonen mellom Lovano og Lage. Men der hvor også bass og trommer kommer fram i lydbildet, blir dette en hyggelig plate som glir fint inn i ECM-katalogen. Kanskje skulle man ha hørt denne kvartetten live i stedet for et opptak i stuudio, med platemogul Manfred Eicher som overvåker av det hele. Da hadde kanskje muligheten for at de hadde sluppet seg mer løs vært mulig. Men gjennomgående spiller de fire fint, og Lovano viser seg, innimellom, som en mester i faget.
Jan Granlie
Joe Lovano (tenor saxophone, G messo soprano saxophone), Julian Lage (guitar), Asante Santi Debriano (douuble bass), Will Calhoun (drums)
