Saksofonisten Johannes Gammelgaard kommer fra Sønderborg i Danmark, og har tidligere gjort seg bemerket med den fine platen I venners lag, som vi anmeldte i 2021, og utgivelsen Ting tar tid fra 2023.
Nå er han ute med en ny utgivelse som, nok en gang skiller seg fra det han tidligere har utgitt. Sammen med vennene Karl Wallmyr på trompet, Mauritz Agnas på bass og Arild Wahl på trommer, pluss gjestene Felicia Roos på altsaksofon, Simon Skogh på trombone, Anton Svanberg på tuba og Milton Öhrström på piano, var de i Örnsberg Musikstudio i januar og mai 2023, for å lage denne varierte og, til tider, morsomme utgivelsen. Gammelgaard trakterer selv tenorsaksofon, fløyte, og pumpeorgel. I tillegg til studiobesøkene, er noen av låtene gjort live på forskjellige steder, som på Medborgarplatsen i Stockholm.
Jeg ahr tidligere påstått at Gammelgaard var svensk, og skal man gå ut fra denne utgivelsen, så blir mistanken enda større. Men vi får akseptere at han er dansk, men ut fra denne utgivelsen er det er ingen tvil om at hans forhold til Sverige er sterk.
Åpningssporet, den korte «Reginavägen», høres nesten ut som den blir gjort på spilledåse, før de er over i «Hipp Hurra». Og i det den dras i gang, må jeg nesten sjekke på coveret om jeg har fått rett plate. For dette er en slags «underholdningsmusikk» man husker fra studentdagene, hvor man selv medvirket i studentorkesteret ved DH i Molde (uten sammenligning for øvrig). Dette er en marsj, med humoristiske innslags av slepen swing- og tradjazz med tuba og det hele. Dette er en bursdagssang Gammelgaard har skrevet til sin mor, som hun garantert har satt stor pris på. Og hvis ikke, så gleder i alle fall jeg meg over den.
Bedre blir det i tredjesporet, «Vi kör!», hvor de i starten beveger seg inn i et litt friere landskap, før de er over i noe som, nesten, kan beskrives som en svensk hambo eller lignende – i swingtakt. Dette er en humoristisk og fin låt med utmerket tenorsaksofonspill fra kapellmesteren, med drivende bass og trommer i bakgrunnen. Her får vi også fint trompetspill fra Wallmyr. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenker på noe av det Lester Bowie gjorde når jeg hører denne, men den ligger godt forankret i det «folkelige» landskapet til Bowie. Det vil si intelligent musikk med humor og glede.
«Platens sommerfugle» er hentet ut fra en av den danske komponisten Inger Christensens sonetter, og er en ballade som låter like mye svensk som mye av det den svenske jazzhistorien har stått for opp gjennom tidene. Vi får fine soloer fra Gammelgaard, Wallmyr og Agnas, og er en låt man blir glad når man hører den. Låten kan egentlig føles både svensk og dansk, med folkemusikken som en fellesnevner, og er en strålende ballade, hvor jeg liker at Agnas sin bass ligger langt framme i lydbildet.
«For han var en spillemand» er en hyllest til pianisten med mer, Jan Johansson, hvor tittelen kommer fra en dansk barnevise. Og musikken kunne gått rett inn i Johanssons (og Georg Riedels) musikalske verden, i alle fall i temaet, før musikerne beveger seg inn i det frie, og Lester Bowie blir stående som en fellesnevner. Og jeg er overbevist om at Bowie smiler i skjegget hvor han enn befinner seg. En drivende og tøff jazzlåt. En morsom låt som gleder
«Farøvægnet» er Gammelgaard solo på orgel, og er en intro til den fine (og svært svenske) «De två tanter och deres katt». I denne går Gammelgaard tilbake i den svenske jazzhistorien, og leverer en nydelig hyllest, med utmerket spill fra hele bandet, pluss gjestene, ikke minst det tilbakelente altsaksofonspillet til Fecilia Roos og pianospillet til Milton Öhrström. Også her er de i nærheten av Lester Bowie og hans From the Roots to the Source, som gjorde furore på en rekke nordiske klubber og festivaler.
Så følger «På Västkusten – den långa hemresan – Molnet – Den förste snön», en slags suite, som hadde arbeidstittelen «The Sweet Sweden Suite», som ii stedet ble albumtittelen. Dette er blitt en fin suite som forteller mye om Gammelgaards nære forhold ttil Sverige. Og vi legger merke til utmerket trombonespill fra Skogh, men hele bandet, med tuba som et viktig element i noen av «satsene», leverer en spennende og fin suite i den svenske tradisjonen (med Lester Bowie lurende i bakgrunnen). Denne er, innimellom, adskillig mer «seriøs» enn mye av den andre musikken på platen, og mer i det landskapet jeg kjenner fra Gammelgaards tidligere utgivelser. Men allikevel en ytterst spennende suite, hvor man blir sittende ytterst på stolen for å følge med på alle detaljene.
Deretter får vi «Medborgarplatsen», med samme tittel som innspillingsplassen. Her er det frittgående i selskap med trafikk og snakk fra Stockholmerne, og er en sak for «dragspel» eller kanskje pumpeorgel, før den fades ut og vi får «En lille melodi», som er en drivende jazzlåt som kunne vært gjort av tidligere tiders, svenske jazzmusikere, og med en fin bass-solo fra Agnas og utmerket saksofonspill fra kapellmesteren selv og Wallmyr, før de avslutter denne fine, og varierte utgivelsen med «Slinga», en fin blues, som er en typisk avslutningslåt på en utmerket konsert, med klare elementer av det svensk. Neddempet og fint bluesspill, hvor Gammelgaard og Wallmyr sitter fint og tilbakelent og koser seg over Agnas sitt utmerkede bass-spill og Wahls fine trommespill.
Dette er blitt en overraskende utgivelse fra den danske saksofonisten Johhannes Gammelgaard. Jeg har hørt ham tidligere både på konserter og plater, og jeg har alltid hatt stor sans for hvordan han jobber kreativt med komposisjoner og spill. Og på denne utgivelsen synes jeg han, og medmusikantene, overgår det meste av hva jeg har hørt fra den relativt unge musikeren tidligere. Og med dette bandet (pluss gjestene) synes jeg han har funnet de rett samarbeidspartnerne for sin musikk. En gledelig, kreativ og morsom utgivelse. Svenskere enn dette fra en danske, blir det ikke!
Jan Granlie
Johannes Gammelgaard (tenor saxophone, flute, pump organ), Karl Wallmyr (trumpet), Mauritz Agnas (double bass), Arild Wahl (drums), Felicia Roos (alto saxophone), Simon Skogh (trombone), Anton Svanberg (tuba), Milton Öhrström (piano)
