Trombonisten, komponisten og arrangøren John Yao, leder på denne utgivelsen sitt 17-manns ensemble med Yaos komposisjoner. Yao har som mål å bringe storbandet inn i fremtiden gjennom sine utforskninger av form, tekstur, farge og tolvtonekomposisjonsteknikker kombinert med swing-, latin- og funk-grooves. Han søker å tøye grensene for den tradisjonelle, amerikanske storbandjazzen, samtidig som han holder seg innenfor den tradisjonelle storbandstilen.
John Yao And His 17 Piece Instrument, består av et godt knippe jazzmusikere fra New York som jeg ikke kjenner altfor godt til fra før. Storbandet har vært aktive på jazzscenen siden 2013 og ga tidligere ut debutinnspillingen Flip-Flop på See Tao Recordings.
I bandet finner vi saksofonistene Billy Drewes, Hashem Assadullahi, Rich Perry, Tim Amacost og Carl Maraghi, trompeterne Nick Marchione, John Lake, David Neves og David Smith, trombonistene Matt McDonald, Nick Vayenas, Sam Blakeslee og Max Siegel, pianisten Hyuna Park, bassisten Robert Sabin og trommeslageren Andy Watson, og vi får åtte komposisjoner av Yao.
En historie om hvilket forhold jeg har til «streite» storband fra USA, var da jeg var på en stor jazzmesse i New York på samme tid som Trondheim Jazzorkester spilte med Chick Corea, og gjorde avslutningskonserten på den store messa. Da hadde vi hørt en rekke amerikanske studentstorband i løpet av dagene messen varte, alle iført smokinger eller sorte dresser, og alt låt helt likt. Så kommer Corea og Jazzorkesteret på scenen under ledelse av Erlend Skomsvoll, og satte hele messa på hodet. De tilførte en helt ny energi inn i det amerikanske, og beviste en gang for alle, at ikke all jazzen fra USA var best.
Og når Yao proklamerer at han «vil bringe storbandet inn i fremtiden gjennom sine utforskninger av form, tekstur, farge og tolvtonekomposisjonsteknikker kombinert med swing-, latin- og funk-grooves», nor som for så vidt er rett, men de befinner seg, stadig vekk, i den ytterst tradisjonelle, amerikanske storbandstilen, hundrevis av andre storband «overt there» har holdt på med i mange år. Yao skal ha for flere fine komposisjoner, og at det forefinnes flere dyktige solister og ensemblemusikere i bandet. Men at han bringer den amerikanske storbandtradisjonen inn i fremtiden, tyder mest på at det gale landet fortsetter som før. Men i tredjelåta, «Triceratops Blues» får vi en spennende sekvens med utmerket og kontrasterende basstrombone- eller tybaspill, sannsynligvis fra Max Siegel, som frisker opp inntrykket.
Innimellom dukker det opp en og annen kompositorisk vri med noen tøffe taktskifter. Men arrangementene er så tradisjonelle som amerikanske storbandtradisjon har vært siden Count Basies tid. Hadde de hentet inspirasjon fra for eksempel noe av det tøffeste Duke Ellington eller Gil Evans gjorde, så hadde det vært håp, men her befinner de seg i det tradisjonelle, som vi her i Europa har forlatt for flere år siden. Dessverre!
Jan Granlie
John Yao (trombone, conductor), Billy Drewes (alto saxophone, soprano saxophone), Hashem Assadullahi (alto saxophone), Rich Perry (tenor saxophone), Tim Amacost (tenor saxophone) Carl Maraghi (baritone saxophone), Nick Marchione (trumpet, flugelhorn), John Lake (trumpet, flugelhorn), David Neves (trumpet, flugelhorn), David Smith (trumpet, flugelhorn), Matt McDonald (trombone), Nick Vayenas (trombone), Sam Blakeslee (trombone), Max Siegel (trombone), Hyuna Park (piano), Robert Sabin (bass), Andy Watson (drums)
