Den filippinsk/amerikanske saksofonisten Jon Irabagon kjenner mange fra bandet Mostly Other People Do the Killing. Men etter en hektisk periode over flere år med dette kreative bandet, har han gått solo, eller samarbeidet med en rekke av Sambandsstatenes mest spennende musikere., og med såpass forskjellige musikere som Wynton Marsalis, Lou Reed, Evan Parker, Billy Joel, Maria Schneider Orchestra, Herbie Hancock, Christian McBride, Mike Pride, Kenny Barron, Darcy James Argue’s Secret Society, Bill Laswell, Peter Evans, Tyshawn Sorey, Ingrid Laubrock, Ava Mendoza, Mick Barr og Tom Rainey, pluss noen gjestedøgn i Norge med samspill med norske musikere.
Irabagons mange prosjekter som bandleder inkluderer, blant mye annet, en kvartett med Luis Perdomo, Yasushi Nakamura og Rudy Royston, samt en trio med Mark Helias og Barry Altschul. Han er også medlem av Mary Halvorson Quintet, Septet, og Octet, Dave Douglas Quintet og Barry Altschuls 3Dom Factor.
Han utgir en relativt jevn strøm av plater, og på Far Out, hans seneste, møter vi han sammen med pianisten Matt Mitchell, el-bassisten Chris Lightcap og trommeslageren Dan Weiss. I tillegg har han invitert med vokalisten Kakayi, trompeteren Dave Ballou, gitaristen Miles Okazaki og tenorsaksofonistene Donny McCaslin og Mark Shim, der han mente det var på plass med flere blåsere, en gitar og vokal.
Alle de seks komposisjonene (pluss bonus-sporet) er laget av Irabagon, hvor han på de to låtene Kakayi medvirker, har overlatt tekstskrivingen til den GRAMMY-nominerte musikeren, improvisasjonsvokalisten, produsenten, forfatteren, foredragsholderen og den «tverrfaglige» kunstneren Kakayi. Innspillingen er gjort i Brooklyn den 30. april 2022, så dette er ikke det nyeste man kan høre med Irabagon.
I starten, i komposisjonen «Morning Star», er det nesten som om man blir slått tilbake til Ornette Colemans sene utgivelser med James «Blood» Ulmer, Jamaladeen Tacuma og Ronald Shannon Jackson. Men selv om «angrepene» kan ligne, er det noe helt nytt Irabagon kommer med sammen med bandet. Mitchell spiller utmerket Fender Rhodes og det hele hugger kraktig og tøft.
Litt roligere blir det i tittelsporet, «Focus Out» med Fender Rhodes i starten over fint bass- og trommespill. Utmerket jazzrock i starten, før Irabagons umiskjennelige altsaksofon kommer inn. Ikke like mye Ornette her, men mer enn låt som kunne vært gjort av Arthur Blythe. Her legger jeg spesielt merke til det drivende bass-spillet, som, innimellom, blir en slags kontrast til resten. Men de faller fint inn i samme groove etter hvert, og det svinger upåklagelig av hele bandet. Og det er deilig å høre hvordan låten endrer seg utover, gjerne styrt av de drivende bass-spillet.
I «Paper Planes» får de assistanse av Kokayi, Ballou og Okazaki. Kokayi som rapper over et temmelig Ornette-preget komp, hvor alle går knallhardt ut. Dette forbinder jeg nesten med The Last Poets eller Gil Scott Heron, fra begges tidlige rap-periode, og det svinger uhemmet i pianospillet i bakgrunnen, sammen med de andre musikerne. Og Kokayi leverer en drivende og flott rap i front.
I «Evening Star» er alle gjestene med, unntatt Kokayi, og vi får servert en fri og freidig låt i Ornette-landskapet. Irabagon er helt framme på tåspissene i en ytterst heftig solo, og bassens «fire flate»-spill går fort av heftig unna. Og selv om det er Irabagon som styrer det hele, leveres det strålende og relativt aggressivt spill over hele linja. Originalt og spennende.
I den roligere «Indigo Stains» kommer Kokayi igjen tilbake, denne gangen med jazzvokal og en slags resitasjon, som går fantastisk bra sammen med Irabagons altsaksofon og resten av bandet. Da de serverer temaet, er vi, et kort øyeblikk, i nærheten av Bob Dorough, men ved å skule til mange av beatpoetene som samarbeidet med relativt frittgående musikere, så blir dette originalt og tøft.
«Prayer (for Reomi)» er en nydelig sak med Irabagon i det lyriske hjørnet. Her blir jeg sittende å tenke på hvor mange slike, lyriske, godbiter som lages, og at det er mulig med en enkel skala og variere tonebruken så mye, at det veldig ofte blir ustyrtelig vakker musikk. Her får vi også en fin pianosolo fra Mitchell, og låten blir et mesterstykke med de to. En låt som gjerne kan serveres som kveldens siste, og som publikum vil ha festet i hjernebarken hele vegen hjem fra konsert. (Kollega Hauknes kunne, garantert, skrevet noen tusen ord bare om vegen hjem etter å ha hørt denne).
Men i stedet for at dette er siste låt, får vi den drivende «Center Post» som ekstranummer. Og her føler jeg bandet er tilbake til landskapet til Arthur Blythe. Drivende og energisk altsaksofon, utmerket npianospill, en bassist langt framme på tåballene og en trommeslager som ligger bak og pisker og slår. Vi får til og med en kort og konsis trommesolo som glir fint inn i helheten, før de går inn for «landing».
Å kalle utgivelsen Focus Out er jeg ikke enig i at stemmer med det vi får servert på denne utgivelsen. For dette er musikk hvor alle involverte virkelig på være på «hugget» og i fokus, noe de også er hele vegen. Nok en utmerket utgivelse fra Irabagon, som vi (nesten) aldri helt vet hvor vi har, slik at det alltid er spennende å sette på en ny plate med ham. Og det han og hans utmerkede medmusikere leverer på denne utgivelsen er strålende musikk hvor 1960- og 70-tallet lurer i bakgrunnen og hvor tankene går tilbake til musikere som Ornette Coleman, Arthur Blythe og Bob Dorough, med flere.
Jan Granlie
Jon Irabagon (alto saxophone), Matt Mitchell (piiano, Fender Rhodes), Chris Lightcap (electric bass), Dan Weiss (drums), Kakayi (vocals), Dave Ballou (trumpet), Miles Okazaki (guitar), Donny McCaslin (tenor saxophone), Mark Shim (tenor saxophone)
