Den finske saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen ble født den 12. desember 1935, og passerer straks 90 år. Han ble født i Kouvola i Finland, og studerte ved Sibelius-akademiet og på Berklee College of Music i Boston. Han begynte å spille profesjonelt på slutten av 1950-tallet, i en sekstett ledet av Heikki Rosendahl, før han startet studiene. Han flyttet tilbake til Finland, slo seg ned i Helsingfors og begynte å jobbe både som studiomusiker og med fusjonsband. Senere på 1960-tallet dannet han en duo med Edward Vesala, og han var med i Eero Koivistoinens band i fire år. Han spilte med Tasavallan Presidentti i deres tidlige periode, inkludert for deres første album med samme navn.
Han spilte inn plate med Thad Jones og Mel Lewis og med Heikki Sarmanto på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, og hans første album som solist, Etiquette, ble utgitt i 1974. I 1975 ble han medlem av New Music Orchestra, og jobbet med Nordic All Stars, Arild Andersen og Peter Brötzmann senere på 1970-tallet.
På 1980-tallet jobbet han med UFO Big Band, Jan Garbarek, Charlie Mariano og andre. Han fikk et 15-årig statsstipend fra Finland på midten av 1980-tallet. I 1983 ble han med i Tasavallan Presidentti igjen, og spilte inn plater og turnerte med dem i flere år. Han ledet en turnékvartett fra 1990 til 1992 med Olli Ahvenlahti, Heikki Virtanen og Reino Laine, og han og Heikki Sarmanto ga ut duo-platen, Rise, i 2001; i 2003 vant hans trioalbum Mother Tongue (på TUM Records) en Jazz-Emmapris i Finland, og han fortsatte å undervise på den årlige Nilsiä Music Camp i flere år.
De senere årene hatr han lagt bort saksofonen, og opptrer kun som fløytist, og på årets Tampere Jazz Happening, gjorde han en av festivalen sterkeste konserter med sin trio sammen med bassisten Uffe Krokfors, som han har samarbeidet mye med de senere årene, og trommeslageren Reino Laine.
I forbindelse med konserten i Tampere, ble hans utgivelse Springbird fra 1979 (på Leo Records), gjenutgitt av Uffe Krikfors og Iro Haarlas nye plateselskap Willa Silva Records, og det er denne utgivelsen som nå surrer og går i spilleren.
Dette er en innspilling som ble initiert av trommeslageren Edward Vesala. Aaltonen var skeptisk til prosjektet, for da de skulle i studio hadde han ingen ideer om hva de skulle spill. Men Vesala hadde planen klar. Helsinki hadde besøk av seks musikere fra Senegal, Abdoulaye Diakhate, Abedoulaye Diouf, Bakary Goudiaby, Mamadou Ly, Mamadou Ndiaye og Mostapha Cisse – alle utmerkede perkusjonister, og disse ville ikke Vesala slippe ut av landet før han hadde fått laget plate med. I tillegg inviterte han med bassistene Antti Hytti og Teppo Hauta-aho, gitaristen Pekka Rechardt, perkusjonisten Tero Sarikoski og pianisten og harpisten Iro Haarla, som på den tiden var i tett forbindelse med Vesala, og som her debuterer på akkordeon.
Vi får en utgivelse i to deler, den originale Springbird, pluss The Alppi Session, hvor Aaltonen, Vesala og bassisten Pakka Sarmanto gjør sju låter (tre standarder, en komposisjon av Vesala og tre frie improvisasjoner). Men vi starter med Songbird, og starter med «Winds Of The Mystical Night», som Aaltonen har skrevet sammen med Vesala. Her hører vi de to, sammen med gitarist Rechardt, bassist Hytti og de senegalesiske perkusjonistene. Aaltonen spiller vanlig fløyte, alt- og bassfløyte over Vesalas særegne og «tøffe» trommespill og et ytterst friskt perkusjonsensemble, som tydeligvis «falt rett inn i» Vesalas ideer. Aaltonens fløytespill er ytterst kreativt og energisk og gitar og perkusjon og trommer. Gitarspillet er relativt «rocka», og tar oss med inn i den musikalske verdenen til for eksempel John McLaughlin og også Miles Davis i denne perioden (begynnelsen og midten av 1970-tallet).
Og herfra og ut, serveres det ytterst variert og spennende musikk fra finnene og senegaleserne, som alle med sans for musikken fra den tiden, bør merke seg og plukke fram, eventuelt kjøpe platen.
I andresporet, «Mellow», tas det hele ned, og er en nydelig fløytelåt med fin assistanse av Hyttis bass, Vesalas koto og bjeller og senegaleserne. Her synes jeg vi får et godt bevis på hvilken utmerket fløytist Aaltonen var og er. Jeg har aldri vært noen stor fan av fløytejazz, med noen hederlige unntak, hvor Juhani Aaltonen absolutt er en av de jeg elsker å lytte til. En relativt kort og nydelig låt!
Så følger tittelsporet «Springbird», hvor vi hører Aaltonen solo på fløyte, og vi får nok et bevis på hans storhet, før de er over i «Siapa» med Aaltonen på trefløyte, Vesala på tambura og perkusjon og de senegalesiske perkusjonistene. Dette er en mer «svevende» sak, som må være improvisert der og da, med utgangspunkt i perkusjonistene. Og selv om dette ikke er platens sterkeste spor, synes jeg fløytespillet overgår det meste.
Deretter følger Vesalas «Lullaby», uten senegaleserne, men med Hauta-alo på bass og Sarikosti på perkusjon og vokal. Edward Vesala var en komponist det står respekt av innenfor den moderne, europeiske jazzen, selv om mange mener det var Iro Haarla som skrev de fleste av dem, men Vesala signerte dem. Dette er også en relativt neddempet sak, med relativt fritt utgangspunkt, og hele tiden med Aaltonen alt- og bassfløyte i front, før de raskt er over i Vesalas «Manzil» hvor vi, som i «Lullaby» befinner oss et godt stykke inn i en afrikansk jungel. En relativt fri og spennende reise inn i jungelen, og hvor Haarla er med med en lang tone i akkoreonet,før det «tas grep» i perkusjonen og vi er innom et slags tema, som behandles på en utmerket måte av Aaltonen.
Aaltonens «Hibernate» er nok en kort og spennende sololåt for, jeg tror det må være bassfløyte, før han er kort inne med vanlig fløyte, før han går over til «brumling» i bassfløyten, i en fin improvisasjon.
Deretter følger «Ghostrider» med Aaltonen på fløyte og Vesala på gitar. Jeg ante ikke at Vesala også var en spennende gitarist, som her lager en fin bakgrunn for Aaltonens rytmiske og fine fløytespill, før de avslutter Songbird-delen med «Dance Of The Witchers», med Hytti, Haarla (på orgel) og de seks senegaleserne. Dette er også en relativt fri improvisasjon med et, nesten, klagende fløytespill over resten av bandet. Vi får også en «klagende» vokalsekvens som fungerer utmerket i sammenhengen, og selv om det er «klagende» inneholder det utmerket spill, ikke veldig mange fløytister gjør han etter.
Så er vi over i «bonusdelen» med trioen Aaltonen, Vesala og bassisten Pekka Sarmanto, og standardene «Gone With The Wind» og «But Not For Me», Vesalas «The Way Off…» og «Improvisation I, II og III», før de avrunder med «Stella Ny Starlight». Her er ikke lydkvaliteten helt på topp. Men det er bra nok til at vi kan få med oss Aaltonens utmerkede og Coltrane-inspirerte tenorsaksofonspill.
Dette er et opptak Uffe Krokfors fant i kassett-arkivene etter Vesala, merket Aaltonen. Ingen informasjon om opptaksdato, men Aaltonen husket at de hadde vært i Alppi Studios i Helsinki en gang i 1974, så opptakene er sannsynligvis derfra (dette er en sak kollega Hauknes bør ta fatt i).
På tross av de relativt dårlige opptakene, får vi fine versjoner av standardene Vesalas «The Way Of…» de tre improvisasjonene, hvor de tre bevisaer at de mestret frijazzen på aller beste måte, og avslutningen med «Stella Ny Starlight» gjøres på en utmerket måte.
Dette er blitt et fint gjenhør med Juhani Aaltonen sitt møte med de seks senegaleserne og sine finske, musikalske venner. Det er et historisk dokument over noen av den finske jazzens beste øyeblikk, som jeg nesten hadde glemt, og opptakene bør sjekkes ut av alle med sans for utmerket, nordisk jazz, hvor man fort blir klar over at avstanden i tid fra 1978 og fram til i dag, egentlig er svært kort.
Jan Granlie
Juhani Aaltonen (flute, alto flute, bass flute, wooden flute, tenor saxophone), Edeard Vesala (drums, percussion, koto, mouth organ, bells, tambura, piano, accordion, guitar), Pekka Rechardt (guitar), Antti Hytti (bass), Teppo Hauta-aho (bass), Pekka Sarmanto (bass), Tero Sarakoski (percussion, voice), Iro Haarla (accordion, organ), Abdoulaye Diakhate (percussion), Abedoulaye Diouf (percussion), Bakary Goudiaby (percussion), Mamadou Ly (percussion), Mamadou Ndiaye (percussion), Mostapha Cisse (percussion)
