Julia Hülsmann er en tysk jazzpianist og komponist. Komposisjonene hennes er ofte basert på litterære verk, spesielt poesi. I lik het med foreldrene, startet hun med piano. Som tenåring hørte hun mye popmusikk, og særlig låtskrivere som Sting eller Randy Newman imponerte henne. Med pianolæreren fikk henne til å lytte på og spille låter av Chick Corea, Bill Evans, Michael Brecker og Miles Davis. Med lærere som Walter Norris, Aki Takase og David Friedman utdannet hun seg til pianolærer og tok en grad i jazzpiano ved Berlin University of the Arts i 1991.
Etter endt utdanning i 1996 startet hun Julia Hülsmann Trio sammen med bassisten Marc Muellbauer og trommeslageren Rainer Winch. Trioen spilte musikk, i utgangspunktet hovedsakelig lånt fra standard jazzrepertoaret, på diverse festivaler og mindre turneer. Tidlig i 2000 tok Hülsmann timer mens hun studerte i New York med Richie Beirach, Maria Schneider, Gil Goldstein og Jane Ira Bloom. På en konsert med Wolfgang Muthspiel ble hun kjent med den norske sangeren Rebekka Bakken. Hülsmann begynte å skrive eller komponere for Bakken og ga ut debut-CDen sin, Trio, på slutten av 2000 med trioen sin. Etter å ha skrevet noen komposisjoner, begynte den vanskelige veien til å finne passende tekster til vokalprosjektet. Hun har utgitt en rekke plater på de tyske selskapene ACT (tre utgivelser) og deretter på ECM (seks før denne).
På While I Was Away kombinerer hun besetningen med en klassisk trio (fiolin, cello, piano) med en vanlig jazzpianotrio og har invitert tre vokalister til å tolke noenn egne melodier, tekster av blant andre Live Maria Roggen, E.E. Cummings, Emily Dickenson og Margaret Atwood. De gjør også en spennende vri på Ani DiFrancos hit fra 1999, «Up, Up, Up, Up, Up, Up» og en luftig brasiliansk melodi av låtskriver Zélia Fonsesca. Det er sjelden vi hører Hülsmann i et såpass stort band som en oktett, men her får vi altså det, og sammen med henne på piano møter vi trommeslageren Eva Klesse, bassisten Eva Kruse, cellisten Susanne Paul, fiolinisten Héloïse Lefebvre og vokalistene Michael Schiefel, Aline Frazão og Live Maria Roggen.
De åpner med Zélia Fonseca og Rosanna Tavares sin «Coisário De Imagens», hvor Aline Frazäo er vokalist i en Sør-Amerikansk låt hvorvi får en fin cellosolo, og som setter stemningen for en temmelig annerledes plate med Hülsmann. Men vi kjenner igjen hennes solo, som er strålende. Men hele låten er i et temmelig annerledes landskap enn det vi er bvant til. Men det er helt ok. For denne versjonen av låten er utmerket, med et strålende trommespill. «Sleep» er med tekst av Emily Dickenson til Hülsmanns musikk. Om det er Frazäo eller Roggen som er vokalist her, er jeg ikke sikker på, men etter hvert heller jeg til Frazäo. Dette er en fin låt som tenderer til ballade, hvor Kruse avleverer en fin bass-solo, før vi får Ani CDe Franco, en av mine amerikanske favoritter, og hennes «Up, Up, Up, Up, Up, Up» fra utgivelsen med samme navn. Den versjonen vi får her er diametralt forskjellig fra originalen, og her er jeg overbevist om at det er Roggen som tar seg av det vokale. Strykere langt framme i lydbildet og nydelig vokal.
Og slik fortsetter det med Roggens «Felicia’s Song», og jeg er overbevist om at de andre medlemmene i det fine, norske bandet Come Shine, nikker anerkjennende til denne. Det er (nesten) som om pianospillet blir gjort av Erlend Skomsvoll, noe som beviser at Hülsmann kan sine saker, og at hun etter all sannsynlighet har hørt «Skomsen» tidligere, før vi får Margaret Atwoods tekst og Hülsmanns melodi i «You Come Back», en låt som minner om noe Kurt Weill kunne ha gjort, pg som fremføres med relativt frie partier, og som, kanskje, er utgivelsens mest dramatiske låt, med utmerket vokal, som må være Roggen.
«Walkside» er Roggens tekst og Hülsmanns melodi, og er en fin ballade med strykere og det hele, før vi får Aline Frazäo og Hülsmanns «Hora Azul». Denne er også en smule dramatisk i uttrykket, og vakkert fremført av Frazäo med fine bidrag fra strykerne under Hülsmanns «førende» pianospill. Deretter følger E.E. Cummings tekst og Hülsmanns melodi i «TicToc», en rytmisk, finurlig komposisjon med to av vokalistene, som gir en annen type låt, og hvor Hülsmann spiller overbevisende piano i en låt som svinger deilig, med en fin bass-solo fra Kruse.
«Iskele» er gjort av vokalisten Michael Scheifel, og det er han som er førende solist i denne balladen. Han er professor ved Franz Liszt Conservatory of Music i Weimar, og beviser her hvilken utmerket vokalist og komponist han er. Fine bidrag fra cellisten Susanne Paul, før de avslutter med Roggens «Moonfish Dance», som også gjerne kunne vært arrangert av den godeste Skomsvoll. En i utgangpunktet relativt streit låt, men hvor arrangementet gjør det original. Med Roggen som ledende vokalist, men hvor det kommer mer vokal inn innimellom.
Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over denne utgivelsen. Vi får den utmerkede pianisten Julia Hülsmann i et relativt nytt terreng, sammen med en oktett som følger hvert vink fra kapellmesteren, og som alle bidrar ytterst positivt til å gjøre dette til en annerledes ECM-utgivelse. Dette er et prosjekt jeg synes Hülsmann skal holde gående lenge, og gjerne bli sendt ut på en omfattende Europa-turné, for dette har jeg grådig lyst til å høre på konsert.
Jan Granlie
Julia Hülsmann (piano), Live Maria Roggen (vocals), Aline Frazão (vocals), Michael Schiefel (vocals), Susanne Paul (cello), Héloïse Lefebvre, Violin), Eva Kruse (double bass), Eva Klesse (drums)
