Det amerikanske jazzmagasinet DownBeat, har omtalt pianisten Julian Shore, som en som er kjent for sin «dype modenhet som komponist og bandleder», og arbeidet hans som både allsidig bandmusiker og erfaren bandleder har fått JazzTimes til å kalle ham en av «lederne på den unge jazzpianoscenen». Han har spilt med med såpass forskjellige musikere som John Patitucci, Gretchen Parlato, George Garzone, Theo Bleckman, Chris Speed, Noah Preminger, Dave Stryker, Don Braden, og mange andre, og han har opptrådt på de store arenaene i New York og på festivaler over store deler av Europa, Asia og Sør-Amerika.
I hans trio får vi høre ham med bassisten Martin Nevin og trommeslageren Allan Mednard. De fleste av de 10 komposisjonene er gjort av Shore, men kan, til hans fordel, like godt ha vært gjort av Bill Evans.
For det er ingen tvil om at Shore og hans medmusikanter, har «alle» platene til den salige pianomesteren i hyllene hjemme. Men i de hyllene finner man garantert også en rekke andre av de store pianistene, særlig de med litt melankolske drag, fra 1960-tallet og framover. I tillegg tror jeg også det finnes både en god meter med plater med John Lewis, i tillegg til en del klassiske pianister i hyllene. Og alt dette synes jeg kommer godt fram i komposisjonene vi får servert på denne behagelige utgivelsen.
Shore er en utmerket pianist, han har med seg utmerket musikalsk selskap, og komposisjonene er gode. Så da skulle alt være på plass for en ytterst hyggelig stund ved høgtalerne. Og det blir det. Men selv om vi har møter tre begavede og gode musikere, savner jeg (kanskje) litt originalitet og personlighet i det som fremføres. Det blir til at andre, og mer klassiske jazzpianister dukker opp litt for ofte i bakhodet mens jeg lytter til musikken.
Dette er tydeligvis tre musikere som markerer seg på klubb- og festivalscenene «over there», og det kan jeg veldig godt forstå. For dette er utmerket pianotriokunst, med solide røtter i vår relativt nære historie. Og om du har sans for Bill Evans, så skal du sjekke ut Julian Shore, for han «tolker» den gamle mester (og landskapene rundt) på en fremragende måte.
En fin og, ikke minst, behagelig triopianoplate, som gjør godt langt inn ii sjela, til tross for de ørsmå innvendingene.
Jan Granlie
Julian Shore (piano), Martin Nevin (double bass), Allan Mednard (drums)
