Den finske byen Jyväskylä, som ligger nordvest for Tampere, er og har vært et urbant senter i denne delen av Finland med ca. 150 000 innbyggere. Byen er mest kjent for å arrangere det årlige Rally Finland, og det edr fødestedet til den verdenskjente arkitekten Alvar Alto. Byen har lennge vært et sted for kreativ tenkning, og allerede i 1956 startet de det de kalte Jyväskylä Arts Festival Days, med teateroppsetninger, musikk, litteratur, dans og bildende kunst, hvor man inviterte, blant annet, legendariske musikere som Ravi Shankar, Karlheinz Stockhausen, György Ligeti, George Russell, Herb Pomeroy og Charlie Mriano til byen.
I 1970 sto alt- og sopransaksofonisten Charlie Mariano på plakaten, sammen med noen av de beste, finske jazzmusikerne, pluss den norske bassisten Arild Andersen på programmet. Andersen fikket visst navn i Finland denne sommeren, og i Jyväskelä traff han både Edward Vesala og saksofonisten Juhani Aaltonen, et møte som endte opp i den utmerkede utgivelsen Nana, gjenutgitt på Svart Jazz i 2017. Mariano var på veg til Molde International Jazz Festival, som det het på den tiden, med sin kvartett, og hadde et stopp i Finland før han satte nesen mot den norske veskysten. Foruten Mariano og Andersen, fikk publikum møte Heikki Sarmanto på el.piano, Seppo «Paron» Paakkunainen på baritonsaksofon, Pekka Pöyry på altsaksofon og fløyte, Eero Koivistonen på altsaksofon, Seppo Rannikko på tenorsaksofon, Erward Vesala på perkusjon og Matti Koskiala på trommer. Og nå er opptak fra konserten den 7. juli 1970 kommet ut som dobbeltLP på selskapet JazzAggresion, drevet av den norske entusiasten Fredrik Lavik.
Vi får servert sju kompoosisjoner, hvor de åpner med Sarmantos «Sunflower I» og «Magic Song», som dekker side A, før side B er en drøyt 16 minutters versjon av Bill Evans og Milses Davis-låten «Blue in Green» og ikke «Blue and Green», som den kalles i coveret her. På side C får vi Marianos «Nadaswaram» og den tradisjonelle «Indiana», før de avslutter med side D og Duke Ellimngtons «Cottontail» og Sarmantos «Sunflower II».
Allerede i 1970 sto den finske jazzen relativt sterkt, ikke like sterkt som ii Sverige og Danmark, men like sterkt som i Norge. Og ved å hente inn Mariano og Andersen til denne konserten, viste at finnene så et stykke utover seg selv, på en måte vi i Norge ikke hadde gjort enda.
I åpninngssporet «Sunflower I» viser Mariano og Paakkunainen seg fint fram med utmerket og relativt fritt spill, mens kompet med piano, trommer, perkusjon og bass får deler av låten til å koke. Etter en litt «sår» åpning brer bandet seg utover, og vi får en utmerket fremføring av Sarmantos komposisjon, før de er over i «Magic Song», hvor også Mariano får innlede. Jeg har hørt Mariano på flere utgivelser tidligere, men det er tydelig at han trivdes i de finske skoger, for her avleverer han strålende spill. Her kommer også Andersen bedre med i lydbildet, og selv om han ennå ikke har utviklet den særpregede og syngende basslyden, leverer han utmerket spill som er med på å «piske» de andre musikerne framover, og særlig Mariano.
På B-siden får vi en utmerket versjon av Evans og Davis «Blue in Green», fra det ikoniske albumet Kind of Blue. Vi får en litt annen versjon enn versjonen med Miles på det ikoniske albumet, men like fullt en strpålende versjon, hvor Marianos sopransaksofonspill er strålende. Her kan man fornemme at Mariano har gått skolen etter John Coltrane, men allikevel spiller han personlig og fint. Sarmanto sitt el.piano-spill gjør også versjonen til noe annet enn Kind of Blue-versjonen. Og vi får en utmerket versjon på drøyt 16 minutter, som er verdt hele prisen på dobbelt-Lpen. Og det er nesten umulig å ikke legge merke til Andersens utmerkede bass-spill, særlig under Sarmantos solo. Strålende!
På C-siden åpner de med Marianos «Nadaswaram». Nadaswaram (eller Nagaswaram) er et sørindisk dobbeltrørsblåseinstrument, likt en obo, men mye lengre, som er sentralt i karnatisk musikk, spesielt i Tamil Nadu for religiøse seremonier, festivaler og bryllup. Instrumentet er kjent for sin kraftige, lyd som skal være lykkebringende. Og Mariano åpner låten med dette instrumentet, før det hele utvikler seg til en fin og «bølgende», låt med Mariano i front. Her er det mye Coltrane-inspiret, hvor alle saksofonistene bidrar i stort monn. Låten kan, innimellom, også minne litt om noe Chris McGregor kunne ha gjort, selv om denne gjengen befinner seg adskillig lenger nord.
Deretter følger den tradisjonelle «India», som John Coltrane også gjorde, blant annet på utgivelsen Impressions i et opptak fra Village Vanguard den 3. november 1961. Også dette opptaket fra 1970 kan minne mye om den musikken vi fikk fra Coltrane i hans senere periode. Med Mariano i front på nadaswaram, blir vi tatt med inn i et sjelelig landskap før de går over i temaet med relativt rocka trommer, som skiller seg mye ut fra trommespillet til Elvin Jones på Impressions. Sarmantos el.piano ligger langt framme i lydbildet, mens saksofonistene «drar» temaet ut i det «himmelske» i bakgrunnen. Denne versjonen nærmer seg nesten noe av det vi fikk fra Cannonball Adderley på denne tiden, men hele tiden med det «sjelfulle» som bakgrunn.
D-siden starter med Elliingtons «Cottontail», som befinner seg i et helt annet landskap enn de foregående. Etter en el.pianoåpning, får vi temaet, som svinger relativt heftig med hele saksofonrekka i godt lage. Mariano serverer en strålende solo, og det er tydelig at musikerne koser seg i denne komposisjonen for her koker det i alle «bauer og kanter». Paakkunainen kommer inn med en spenstig barytonsaksofonsolo, før Sarmanto får briljere. En av de heftiigste versjonene av låten jeg noen gang har hørt. Å følg med Andersens bass-spill på denne låta, det er strålende «fire flate»-spill som får bandet til å stråle. Jeg er overbevist om at publikum i Jyväskylä koste «reven av seg» da bandet kastet seg over denne låten.
Så runder denne gjengen av ned Sarmantos «Sunflower II», som er en videreføring av åpningssporet, men som ligner i den såre åpningen med Marianos saksofon over Sarmantos el.piano og Andersens bass, før temaet kommer inn. Lytt spesielt til Paakkonainens barytonsolo på denne låten. Den sitter «rett i sikringsboksen!», som bidrar til at vi får en strålende avslutning på et utmerket livopptak fra «dom djupa, finska skogarna» med en ytterst oppegående gjeng musikere.
Fredrik Lavik, som er ansvarlig for denne utgivelsen, skal ha stor takk for at vi, såpass mange år etter konserten, får oppleve denne gjengen i utmerket, teknisk utgave. Dette er musikk jeg ikke ante eksisterte, og jeg er ikke helt sikker på om de av musikerne som fremdeles er med oss, husker opptaket eller konserten heller. Det er blitt en utmerket utgivelse, og det er bare å oppfordre Lavik til å fortsette «utgravingene» både i Finland og her i Norge, så vi får flere, store overraskelser også i tiden framover. For dette liveopptaket er rett og slett en perle i jazzhistorien fra 1970-tallet.
Jan Granlie
Charlie Mariano (alto saxophone, soprano saxophone, nadaswaram), Seppo «Paron» Paakkunainen (baritone saxophone), Pekka Föyry (alto saxophone, flute), Eero Koivistoinen (alto saxophone), Seppo Rannikko (tenor saxophone), Heikki Sarmanto (el.piano), Arild Andersen (double bass), Edward Vesala (percussion), Matti Koskista (drums)
