Den canadiske pianisten Kate Wyatt kommer fra Montréal, og er tilbake med sitt nye album, Murmurations. Sammen med Montréal-musikerne Adrian Vedady på bass og Louis-Vincent Hamel på trommer, får vi en samling komposisjoner av hvert av medlemmene, sammen med Kurt Weills «Mack the Knife», med hovedvekt på Wyatts komposisjoner.
Kate Wyatt er tidligere nominert til Paul de Hueck og Norman Walford Career Achievement Award, og i følge presseskrivet er hun kjent for sin «kreative fantasi og finesse og har opparbeidet seg et rykte som en av Canadas mest fengslende jazzstemmer». Debutalbumet hennes, Artifact, fikk strålende anmeldelser, også her på salt peanuts*, og ble omtalt på en rekke internasjonale lister over den beste jazzen i 2022.
Vi får 11 komposisjoner, hvor de starter med «Mack the Knife», en låt som ofte kan skille «klinten fra hveten», siden dette er en komposisjonene som er tolket «opp og ned og i mente» siden Weill skrev den til Bertolt Brechts teaterstykke The Threepenny Opera i 1928. Jeg synes Wyatt, sammen med trioen, gjør en mer enn respektabel versjon av låten. Hun er tydeligvis en lyrisk pianist som har føttene godt plantet ii den amerikanske tradisjonen fra 1960-tallet og framover. Og både bass og trommer følger henne fint gjennom låten, og legger listen relativt høyt for trioens egne komposisjoner.
Tittelsporet har mye Bill Evans i sitt litt melankolske uttrykk med utmerket pianospill, før vi bassisten Vedadys komposisjon «Sunrise», som følger fint i sporene til tittelsporet. En fin og «sangbar» komposisjon hvor bass-spillet er framtredende, og viser at unge Wyatt har fått med utmerkede samarbeidspartnere i trioen.
Og slik fortsetter det med Wyatts «Coruscation» som legger seg litt i samme landskap, men som har en fin positivisme i komposisjon som er enkel, men effektiv. Hennes «Finding» og «Patience» kommer som en låt, hvor førstnevnte er ettertenksom og lyrisk og en slags intro til den fine «Patience» som beviser at det enkle ofte er det beste, og vi får en fin bass-solo, før vi får «Going to the Sun», som hun også har laget, og som, i likhet med de fleste andre låtene, ligger i det lyriske og fine landskapet, hvor skuldrene senkes og blodtrykket går ned.
«Bardo» er trommeslageren Hamels bidrag, som ikke skiller seg nevneverdig fra resten – lyrisk og fint.
Wyatts siste bidrag er den fine «Succession», før vi får de to siste låtene, som Vedady står ansvarlig for; «Embers» og «Music is Beautiful». I «Embers» er det komponistens fine bass-spill som innleder, og er en ytterst vakker triosak som raskt kan gå inn i historien som en av de riktig gode balladene, og sistelåten «Music is Beautiful» kan være et slags mantra for denne trioen. For de lager ytterst vakker musikk som legger seg fint inn i historiebøkene i selskap med Bill Evans og flere av hans etterkommere og beundrere. Her er det også et snev av svenske Bobo Stenson, både i pianospillet og i bass- og trommespillet, med kort avstand til Anders Jormin og Jon Fält.
Kate Wyatt har sammen med sine utmerkede medmusikanter, laget et strålende album for oss som trenger å slappe av og bare nyte vakker musikk. Vi får 10 utmerkede komposisjoner fra de tre, pluss en fin åpning med «Mack the Knife», og hele vegen gjennom beviser de at dette er en trio man skal merke seg. Jeg går mer enn gjerne på konsert med disse tre, i en klubb med gode seter og en utmerket bar.
Jan Granlie
Kate Wyatt (piano), Adrian Vedady (double bass), Louis-Vincent Hamel (drums)
