Mange er av den oppfatning at mye av den frittgående og fritt improviserte jazzen som kommer fra japanske musikere er relativt surrealistisk og utenfor manges fatteevne. Libra Records, med pianisten Satoko Fujii og trompeteren Natsuki Tamara i førerseteet, utgir, hovedsakelig relativt streit frijazz, hvor det melodiske har en viktig rolle. Og de senere årene har det kommet en rekke hørverdige utgivelser fra selskapet.
Men her kommer et solid unntak. Vokalisten, poeten og komponisten Koichi Makigami, som også trakterer shakuhachi og trompet, er gjest på denne seneste utgivelsen til kvartetten Kaze, med trompeteren og flygelhornisten Christian Pruvost, trompeteren Natsuki Tamara, pianisten Satuko Fujii og trommeslageren Peter Orins, som her kommer med en herlig, og tidvis morsom, utgivelse, hvor særlig det vokale, som i hovedsak blir servert av Makigami, skiller seg ut som vokal som kun kunne vært gjort av en japansk vokalist. Men med tre trompetere involvert, er det mye spennende og frittgående musikk som skapes.
Vi får servert tre lange improvisasjoner, hvor Makigami, i stor grad, styrer de andre musikerne gjennom en god samling sprudlende ideer hvor alle musikerne får utfolde seg innenfor det ytterst frittgående. Det er ikke alltid like enkelt å skille de tre trompeteren, men det spiller heller ingen rolle, for alle tre leverer utmerket spill, men jeg har en mistanke om at det er Makigami som sitter i førersetet mesteparten av tiden, så legger de andre to inn spennende og, ikke minst, spenstige kommentarer.
Fujii har her virkelig skrudd på frijazzknappen, og avleverer strålende spill, mens den som kommer minst fram i «lurvelevenet» er trommespillet til Orins. Men han er til stede med fine innspill der kapellmesteren «pisker» han inn.
Jeg ville nok ønsket enda mer av den ytterst originale og morsomme vokalen, som tar, for eksempel vokalister som Phil Minton og Jaap Blonk inn i et japansk landskap som lukter sterkt av kamikaze og japanske B-filmer.
De tre «strekkene» er varierte, hvor den første, «Make a change» er den mest sprudlende og morsomme, mens andresporet, «Shishiodoshi» er, nesten, stillestående, men hvor det skjer mye spennende langt der bak, som går fint over i tredjesporet «Inspiration 2», som nærmest er som en vandring i en japansk skog med masse fugler vi ikke har hverken hørt eller sett tidligere, iblandet noe som kan minne om plystring, men som er den japanske fløyten shakuhachi. Vi får litt ordløs vokal, mens piano og trompet blander seg inn, mens fløyta forsøker å overdøve de andre i en kort sekvens, før de igjen tar det helt ned, og vi må konsentrere oss for å, i det hele tatt, få med oss hva som skjer.
Men vokalen tar over etter hvert, og serverer frittgående vokal utfoldelse som Jaap Blonk gjerne kunne ha gjort. Men det vokale er allikevel svært japansk, og tar oss etter hevrt ut av den fredfulle skogen og inn i et kamikaze-landskap hvor han sammen med hele bandet nærmer seg ekstasen på en fascinerende måte. Deretter kommer Fujii inn med relativt ettertenksomt pianospill, som utvikler seg til et landskap, nesten, i Cecil Taylor-land. Nå ahr jeg hørt Fujii mye, både på konsert og plate, de senere årene, men sjelden har jeg hørt henne like bastant og fri i spillet som her. Og hennes sekvens før en av trompeteren kommer inn her, i en heftig Lester Bowie-aktig sekvens er strålende. Noe også trompetspillet er. Det er rått og tøft, hvor avslutningen på låten får de fleste tak til å løfte seg.
Dette er blitt en utmerket frittgående session, hvor kvartetten har gitt stort spillerom for Makigami og hans vokale utskeielser og hvor hans traktering av shakuhachi-fløyten og trompeten er med på å gjøre platen til en ytterst original og spennende affære.
Jan Granlie
Koichi Makigami (vocals, shakuhachi, trumpet), Christian Pruvost (trumpet, flugelhorn), Natsuki Tamara (trumpet, voice), Satuko Fujii (piano), Peter Orins (drums)
