Etter soloalbumet Tears of a Cloud (Trouble In The East Records, 2023) og utmerkelsene Jazzpreis Berlin 2023 og German Jazz Prize 2024, kommer nå vibrafonisten og marimbaspilleren Taiko Saito med duoprosjektet KOKO, sammen med pianisten Niko Meinhold. De to har syslet med denne duoen siden 2022, og musikken har utviklet seg gjennom «en kontinuerlig utforskning av klang, improvisasjon og komposisjon, med særlig vekt på instrumentenes akustiske muligheter», som de selv sier i pressemeldingen.
Den klanglige utforskningen fra Tears of a Cloud – gjennom ulike spilleteknikker, køller, resonans og stillhet – videreføres på Virtual Life, som serverer ni komposisjoner/improvisasjoner spilt inn i RecPublica Studio.
De starter med den innledende «Morning Glow», en kort sak, som jeg synes setter premissene for mesteparten av utgivelsen. For ele vegen er dette som å sitte en søndag formiddag i solskinnet og følge solens gang over himmelen.
Det er ytterst originalt og spennende vibrafon- og marimbaspill vi får fra Saito, som åpenbart er den førende musikeren i duoen. Meinhold er, egentlig, mest med for å «fylle ut» og legge litt tyngde i det Saito tryller fram av originalt spill på de to instrumentene. Men innimellom, som i «Mangalam», føler jeg at de to beveger seg tett på det Gary Burton gjorde både på duo med Keith Jarrett og Chick Corea.
Om det er noen musikkutgivelser som er laget for å nytes fra start til mål, så må det være denne. For her henger alt sammen på en fin måte i det medierende landskapet de beveger seg i. Det er nesten så man ikke tør puste i de stilleste partiene.
Musikken handler i stor grad om naturopplevelser. Vi får låter som «Walden Winter», «Walden Spring» og «Walden Summer», og når de avrunder med «The Silent Ocean», så føler jeg et behov for, enten å lukke øynene og la natten komme, eller sette på noe mer heftig frijazz på anlegget.
Men de skal ha for at det ikke er like meditativt hele vegen. Innimellom vokser musikken, og vi får bli med inn i et relativt kompleks improvisasjonslandskap som fascinerer, sppesielt i tittelsporet «Virutal Life», som er en improvisert perle av en sekvens, hvor kommunikasjonen de to i mellom, er ytterst fascinerende.
Jan Granlie
Taiko Saito (marimba, vibraphone), Niko Meinhold (piano)
