Pianisten Kris Davis ble født i Vancouver i Canada i 1980 og vokste opp i Calgary i Alberta. Hun begynte å studere klassisk piano som seksåring, og oppdaget jazzen mens hun gikk på videregående skole. Hun transkriberte låter av pianistene Herbie Hancock og Keith Jarrett, og hun har senere uttalt at allerede i åttende klasse visste hun at hun ville bli jazzmusiker. Hun flyttet til New York i 2001, og etter at debutalbumet Lifespan ble spilt inn i 2003, bestemte hun seg for «ikke å spille akkorder lenger, men bare spille melodilinjer».
Nå, mange år senere, kan vi fastslå at Kris Davis har utviklet seg til å bli en av klodens mest spennende pianister. Det har vi kunne følge gjennom 28 plateutgivelser i eget navn, en rekke utmerkede konserter og medvirkning på ca. 20 utgivelser med musikere som Jon Irabagon, Jeff Davis, Ingrid Laubrock, Tony Malaby, Erik Revis, Tom Rainey, Devin Grey og Ken Vandermark, for å nevne noen.
På sin nye utgivelse får vi høre henne sammen med bassisten Robert Hurst og trommeslageren Johnathan Blake i 11 komposisjoner gjort av henne alenne eller sammen med trioen. Og de starter med «The Subtext», en drivende, litt kompleks, og utmerket sak, hvor Davis fremstår som den utmerkede pianisten hun har gjort de senere årene. Og fra start får hun tett oppfølging av de andre i trioen, hvor jeg, som alltid, lar meg begeistre av Blake sitt trommespill.
At Davis har sagt at hun kun vil spille melodilinjer, betyr ikke at hun kun skal spille «sangbare» låter, men hvor improvisasjonen er et ytterst viktig element i spillet. Og på disse ni komposisjonene/improvisasjonene får vi god anledning til å studere hennes utmerkede teknikk, melodiøsitet og evne til å improvisere fram musikalske «strekk» som fascinerer. Om jeg absolutt skal sammenligne hennes spill med noen, så dukker den norske pianisten Håvard Wiik raskt opp i bakhodet. For det er noe med den intellektuelle i spillet hennes som jeg også føler jeg finner hos Wiik. Men som Wiik, så er hennes spill originalt og personlig, som hele vegen er en fryd å lytte til.
Og med hennes nye(?) trio, med Hurst og Blake har hun funnet to musikere som følger henne hele vegen til «døra» med tett og fint spill som passer perfekt til hennes nydelige pianospill.
Låtene på platene er varierte i temperatur og lynne, men hele tiden har de en fin energi hvor hun slipper de andre musikerne fram, hør for eksempel på åpningen i andresporet «Congestion Pricing», hvor Hurst får god plass, før Davis og Blake kommer inn i en slags balladeformet komposisjon, som hele vegen må følges med åpne ører, for her skjer det mye spennende hos alle tre.
Det fine balladespillet fortsetter i tittelsporet «Lost in Geneva», hvor man kan føle i musikken at Davis ikke er helt sikker på hvilken gate hun skal velge for å komme til målet, men som løser seg etter hvert. Her føler jeg at Bill Evans ligger å lurer i bakhodet til pianisten, før det blir mer «trøkk» i «Where Does That Tunnel Og?», nok en låt skrevet i geografisk usikkerhet, men hvor man nærmest kan høre at de finner vegen.
I den fine «The Ballerina» beveger de seg helt der nede i en mer eksperimentell og søkende åpning, som kunne vært skrevet, nettopp, for en grasiøs danser, før vi får «Mourning Dove», som tar oss lenger inn i det «søkende» i åpningen, men hvor de snart finner sammen i en spennende sak, hvor det gis plass til at Hurst kan få briljere. Davis legger ut en slags «call and response»- deler til bassisten, før de går over i en sekvens hvor jeg kan kjenne igjen noe av Håvard Wiiks finurlige melodiganger.
«The Bluesy Bird in Bob’s Backyard» er en god beskrivelse av å ha oppdaget en fugl i bakgården, som her blir utmerket tolket av de tre. Jeg husker fra min tid i København, hvor jeg hadde samme opplevelsen, ved at jeg, nesten hver morgen, ble vekt av en due som fremførte den samme bluesen hver morgen. Men her får vi ikke bare fuglens blues, men de tre utvikler fuglesangen til en nydelig låt hvor Davis «leker» med pianoet på en fin måte.
«Nature Piece 5» åpner med Blake sitt fine trommespill, før de andre kommer inn, og igjen dukker Bill Evans opp i bakhodet. Ikke på grunn av det rene spillet, men det litt melankolske i låtens temperament, før vi får «Clues», som er skrevet av Blake, som fremføres utmerket av alle tre. Davis leverer her utmerket spill som fremhever hennes originalitet og spilleglede, og gjør dette til en strålende låt.
På «The Deer Fly» fortsetter litt der den forrige sluttet, med utmerket spill fra alle tre, før avslutningen, «Northern Flicker», hvor Davis starter med å jobbe både på tangenter og inne i pianoet med demping av enkelte tangenter, og, som er, platens mest eksperimentelle bidrag, og som skiller seg mest ut fra resten, men hele vegen med strålende spill.
Jeg har alltid fremhevet plateutgivelser fra musikere som kan fortelle historier. Og her får vi 11 av sorten. Jeg føler at flere har noe med fugler og landskap å gjøre, langt fra Brooklyn, hvor Davis holder til på daglig basis, og i hver komposisjon er det bare å lukke øynene og la fantasien ta over. Og det er ingen tvil om at Kris Davis Trio er tre historiefortellere av rang. En strålende utgivelse fra tre av de mest spennende musikerne på den amerikanske jazzscenen i dag.
Jan Granlie
Kris Davis (piano), Robert Hurst (double bass), Johnathan Blake (drums)
