Apt Opt Kroma, er i likhet med debutalbumet Svartsymra, en avantgardistisk utforskning av lyd og musikalske grenser, ledet av gitaristen Kristian Enkerud Lien. Ensemblet beveger seg inn i nye territorier ved å blande det de selv kaller «just intonation», mikrotonalitet, indierock og folkemusikk på en nyskapende måte. Gjennom eksperimentering med idéer fra Ben Johnston, Harry Partch og Eivind Groven søker de å skape en mer kompleks, men samtidig fengslende musikalsk reise.
I bandet møter vi fire av Norges mest kreative, unge musikere som foruten Kristian Enkerud Lien på gitar og lap steel, består av trombonisten Emil Bø, Anna Ueland på synthesizer, og Bjørn André Syverinsen på trommer og synthesizer
Apt Opt Kroma betyr noe sånn som å velge et passende valg av farger, og i presseskrivet kan man lese at» dette speiler bandets arbeid med mikrotonalitet og klang. Albumet dykker også inn i en tilnærming inspirert av Ben Johnstons dyptpløyende arbeid med renstemming innenfor et serielt kromatisk språk».
Platen er innspilt i Ugla Lyd i januar i år, med Morten Qvenild som lystekniker og «overborgermester», og vi får ti låter, hvor Enkerud Lien har laget ni og den siste, sistesporet på side A, «Avrev» er kaget kollektivt.
De åpner med «Våre riper og hvite hester», som ifølge presseskrivet er et lite nikk til Portishead. Og dette er uttvilsomt mye mer rock enn «standardisert» jazz. Og i og med at vi møtwwer musikere som ikke bryr seg så mye om hva vi kaller musikken, men lager den slik de selv aller helst vil, så blir dette relativt tung og, nesten, psykedelisk, som like gjerne kunne vært gjort av en tidlig versjon av Soft Machine. Og det er ingen tvil om at Qvenild, nesten, er femte medlem i bandet ved sin «ratting».
Andresporet «Laus» sier de selv er en studie i mikrotonalitet og modulasjon, noe jeg må si meg enig i. Også her er musikken relativt rockepreget, men med jazzen som basis, selv om jeg synes det skjer litt for lite i løpet av låten, før vi får «Eteik», som de sier utforsker melodiske og harmoniske idéer innenfor en balladeform. Her føler jeg at vi får mer struktur med Bø sitt trombonespill i front og den akustiske gitaren til Enkerud Lien.
«Septimal dans» og «Avrev», som er de to siste låtene på A-siden, fortsetter i samme, litt rocka landskap, hvor «Avrev» kanskje er platens mest dystre innslag, hvor alt foregår i»langt der nede» i et litt skummelt mørke, før vi er over på B-siden og «Presol», som er Enkerud Liens soloopptreden, og er en kort og original sak, hvor, kanskje noe av Ralph Towners tidlige soloarbeider kan fornemmes. Deretter følger «Capsol», hvor bandet sier at dette er et minne om Chicago-bandet Gastr del Sol, med blant andre David Grubbs og Jim O’Rourke mellom 1993 og 1998. Her får vi en låt som mer enn gjerne kan referer til en del av den spennende jazzen fra Chicago, og er, kanskje, den mest «jazza» låten på platen, med fint trombonespill over resten, før vi får «Benjo», som er «skrevet for en 46-toners oktav og modulerer mellom fire harmoniske sentre», som de forteller i pressemeldingen. Originalt og fint, med trombone og synth i front i et fint samspill, før vi nesten får dronespill mot slitten, og de er over i «Polygon» som er det bandet kaller sin «pyramidelåt», hvor det meste foregår i et relativt fritt landskap, men hvor Bø tar frep sammen med Uelands synth, og vi får noe som ligner noe annet jeg har hørt, men som jeg ikke helt klarer å plassere. Men den føles som om et av de mange Canterbury-bandene fra England på syre, med trombonen i føringen sammen med fint synthspill. Dette er en låt som leder over i den avsluttende balladen, «Feblater», som, visstnok har noe med flåttbitt å gjøre, uten at jeg kan forklare det nærmere medisinsk. Dette er også en original sak, med akustisk gitar som leder an over trombone, synth og trommer, og er en fin avslutning på en plate hvor den psykedeliske og ettertenksomme rocken som vi kjenner best fra Canterbury i Kent, møter den fritt improviserte jazzen.
Men selv om mye av det som spilles er relativt fritt, blir hele utgivelsen styrt av gitaristen Kristian Enkerud Lien, som har fått med et godt «hold» av kreative musikere på denne utgivelsen. Alt er relativt «mørkt», kanskje på grunn av hvordan Morten Qvenild har styrt «spakene». Noe som gjør dette til en svært original og spennende utgivelse.
Jan Granlie
Emil Bø (trombone), Anna Ueland (synthesizers), Bjørn André Syverinsen (drums, synthesizer), Kristian Enkerud Lien (guitars)
