Pianisten og organisten Lafayette Gilchrist ble født i Washington, 3. august 1967. Ved siden av å holde et par egne band i gang, er han også med i Sun Ra Arkestra, og han har spilt med blant andre David Murray, med tre utgivelser og Hal Singer. Han har utgitt en rekke utgivelser i eget navn, og han ble kjent for at han lagde musikk til TV-seriene The Wire, The Deuce og Treme. Vi anmeldte i 2020 hans trioplate Now på hans eget plateselskap Lafayette Gilchrist Music, hvor vi konkluderte med at dette var «klubbjazz, slik klubbjazz ofte skal være. Medrivende, swingende og utmerket utført. Og å putte denne i spilleren etter at man har vært gjennom noen timer med europeisk frijazz, er som balsam for sjelen».
Hans band New Vulcanoes, som med denne utgivelsen kommer med en fysisk utgivelse på mer enn sju år, får vi høre han i et litt annerledes musikalsk landskap, hvor han beveger seg inn i de mer «hippe» musikksjangerne, som særlig funk, men hvor vi også får hans groove-inspirerte musikk, han er en mester i. Og i New Vulcanoes, har han alliert seg med gitaristen Carl Filipiak, trompeteren Leo Maxey, trombonisten Christian Hizon, tenorsaksofonisten Shaquim Muldrow, bassisten Anthony «Blue» Jenkins, trommeslageren Kevin Pinder og perkusjonisten Bashi Rose.I tillegg har han invitert med altsaksofonisten Ebban Dorsey og tenorsaksofonisten Efraim Dorsey på fire av de seks låtene.
De åpner med «Cut Trough The Chase», og hele vegen, til de avrunder med «Cross Pollination Aggregation», får vi utmerket og groovende musikk, som sikkert fungerer utmerket på amerikanske klubber med dansende publikum. Han har med utmerkede musikere som fungerer fint i denne sammenhengen, men at det er musikk jeg kommer til å spille altfor ofte, tviler jeg litt på. Men hvem vet? Kanskje er det denne musikken jeg skal bruke mye tid på framover.
Han har med et utmerket band, og spesielt legger jeg merke til utmerket trombone- gitar- og tenorsaksofonspill, og musikken plasserer jeg i den sjangeren vi har hørt Maceo Parker i årene etter han ledet blåserrekke til James Brown.
En relativt funky, soul-preget og fin innspilling, hvor kapellmesteren selv ikke tar altfor stor plass, men holder seg til kapellmesterrollen med drivende og fint keyboardspill.
Dette er en liveinnspilling, hvor jeg er overbevist om at (nesten) ingen satt på stoler, slik jeg personlig foretrekker det. Og det koker fint i det utmerkede bandet, selv der hvor de «tar det ned», som i tredjesporet «Bamboozled», hvor også Gilchrist selv avleverer en fin solo. Og i fjerdesporet «Basta» setter kapellmesteren et fint og «kokende» driv i bandet med en fin intro på el.piano.
En funky og soulpreget plate hvor «sjefen sjøl» ikke er den som fremhever seg mest. Men i de tilfellene han gjør det, så leverer han utmerket spill. Jeg får en følelse av det Cannonball Adderley Quintet gjorde med keyboardisten Joe Zawinul på utgivelsen Mercy, Mercy, Mercy! Live at «The Club» fra 1967, med enkelte oppdateringer til vår tid. Men, kanskje, uten låter med samme «hit-potensiale» som «Mercy, Mercy, Mercy».
Jan Granlie
Lafayette Gilchrist (keyboards), Carl Filipiak (guitar), Leo Maxey (trumpet), Christian Hizon (trombone), Shaquim Muldrow (tenor saxophone), Anthony «Blue» Jenkins (electric bass), Kevin Pinder (drums), Bashi Rose (percussion), Ebban Dorsey (alto saxophone), Efraim Dorsey (tenor saxophone)
