Luisa Gonçalves ble født inn i en familie av musikere og kunstnere og begynte å studere musikk i barndommen. Hun begynte på Santa Cecilia Academy of Music allerede da hun var fire år, og som sekstenåring hadde hun fullført sin generelle musikalske utdannelse ved Lisboa-konservatoriet. Hun begynte å komponere like tidlig. Hennes første innspilte komposisjon, spilt på piano og sunget av henne selv, var da hun var åtte år gammel etter en familiejul i London. Hun lyttet til en gammel populær engelsk melodi og skrev senere et dikt, som hun tilpasset til sin første «Spring Song». Intuitivt hadde hun tatt det første skrittet i sin fremtidige karriere.
Under pianostudiene og innenfor komposisjonene til Debussy, Ravel og alle de store komponistene, skapte hun stadig nye melodier og harmonier. Hun følte alltid nysgjerrighet for andre musikksjangere og på kunsten og selve livet. I tenårene hadde hun private jazzpianotimer og gikk på jazzmasterklasser. Hun ble også med i popband og lyttet til forskjellige musikkstiler, samtidig som hun komponerte sanger og stykker for teater, dans og poesi. Og alltid var hun på jakt etter å «spille naturen».
På denne soloplaten, som er hennes andre, hører vi henne i åtte improvisasjoner/komposisjoner, hvor hun ved siden av de klassiske forbildene, blande det sammen med relativt fri impprovisasjon og noen klare steg mot jazzens stor pianister, noe som man merker godt i avslutningssporet, «Bill Evans».
Man får umiddelbart en idé om at dette må være en pianist som både har lyttet til de gamle klassikerne, men også at hun har begge Keiith Jarrett-albumene Facing You og Köln Concert i hyllene.
Hun er en utmerket pianist, og spennet i musikken går fra de første. Klassiske opplevelsene hennes via jazzpianistene fra 1960-tallet og framover, og de, som nå, befinner seg innenfor det mer eksperimentelle.
Og det er akkurat denne «blandingen» av sjangere som gjør dette til en variert og fin utgivelse. Mens man lytter blir man tatt med iinn i de store konsertsalene, samtidig som man i andre sekvenser føler man er i en mindre jazzklubb, hvor en ytterst dyktig pianist forfører oss i mange retninger. Men jeg synes ikke musikken blir sprikende for det. Ale henger sammen med alt, og det virker som om Gonçalves vet akkurat hvilke «knapper» hun skal trykke på for å få oss bergtatt.
Dette er en utgivelse hvor hvor mye av den pianomusikken jeg har lyttet til, pluss mye mer, samles på en plate, hvor også Kjetil Bjørnstad dukker opp med en kort sekvens fra hans Leve Patagonia-suite. Og den avsluttende hyllesten til Bill Evans er en lyrisk perle.
Utgivelsen er innspilt iNamouche Studios i Lisboa den 8. juni 2023, med Clean Feed-sjefen Pedro Costa som executive produser, akkurat på den tiden da Costa vurderte å legge ned selskapet. Kanskje ligger det flere godbiter å vventer på å bli utgitt, noe jeg håper selskapet Trem azul vil gjøre. Costa er tett involvert i selskapet, og bør presse litt på så vi får flere utgivelser med den spennende musikken Ckean Feed var eksponenter for.
Jan Granlie
Luisa Gonçalves (piano)
