I trioen Lukka Lag møter vi tre relativt unge, norske jazzmusikere, i alle fall er de adskillig yngre enn oss her på salt peanuts*. I covid-nedstengingen i 2021 bestemte seg for å bruke sin uendelig overflødige tid og energi på å utforske komposisjonsideer og konsepter for gruppespill. De hadde spilt sammen i årevis i andre sammenhenger, men var fast bestemt på å etablere et nytt musikalsk kollektiv for, som de selv sier det, upraktiske innfall og urealistiske ideer.
Denne lukkede kohorten begynte etter hvert å gå under navnet Lukka Lag, og et øyeblikksbilde av arbeidet deres finnes på albumet Chambre Séparée (privat spiserom på fransk).
Den mest aktive komponisten i trioen er trombonisten Kristoffer Kompen, som de senere årene har blitt en skikkelig kameleon i den norske jazzen, hvor han spiller seg gjennom hele jazzhistorien i de forskjellige prosjektene han medvirker. Både bassisten Håkon Norby Bjørgo og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide, bidrar også med komposisjoner, og en er gjort av Kompen og Eide i fellesskap. De er alle svært aktive frilansmusikere på jazzscenen i Oslo, og på grunn av pandemien og nedstengingen fikk de muligheten til å «leke» litt sammen, siden det var store hull i kalenderen over kommende spillejobber.
I en slik trio er det naturlig at trombonen blir hovedinstrument. Og det er ingen tvil om at Kompen er en trombonist som kan sitt instrument. Her er det ikke mye som kan tas tilbake til Kompens store forbilde, Jack Teagarden, menn mye mer de nyere trombonistene. Og i denne sammenhengen synes jeg han fremstår som en komplett trombonist med utmerket tone og gode ideer.
Og med Eide og Bjørgo som gode medspillere, får vi en utmerket plate med nyere trombonemusikk som både svinger og utfordrer på en utmerket måte. Og sammenhengen mellom bass og trommer, som vi er vant til å høre i flere energiske, norske band, og den mer «tradisjonelle» Kompen, gjør dette til en utmerket plate.
For den som synes en del av de «nyere» trombonistene er litt for rå i uttrykket, og den som mener at trombonetradisjonen etter J.J. Johnson og Kai Winding bør tas videre, får akkurat det de er på jakt etter på denne utgivelsen. Musikken er variert, med «Not Quite Midday» og «Mycology» av Bjørgo, som mine favoritter, men hvor alle 12 låtene som vel verdt å lytte til flere ganger. Ei positiv og fin skive!
Jan Granlie
Kristoffer Kompen (trombone), Håkon Nordby Bjørgo (double bass), Magnus Stefaniassen Eide (drums, percussion)
