Luna Horns er et Oslo-basert band der lekenhet, improvisasjon og respektløs humor er definerende trekk. Dette er, ifølge bandcamp, «et band der vakre tredelte harmonier etterfølges av energiske og spontane improvisasjoner, alt drevet av en solid rytmeseksjon som skaper lekne, funky rytmer. De henter inspirasjon fra jazz, soul, reggae, latin og elektronika – men tilhører ingen av disse sjangrene – og musikken deres trosser enkel kategorisering».
Bandet består av sopransaksofonisten Tim Lowerson, altsaksofonisten og fløytisten Morten Bjørbæk Møller, trombonisten Ulf Moen Denneche, bassisten Gard Langerud og trommeslageren Torbjørn Syversen. Debutalbumet deres, Afro Space Hotel, ble spilt inn med elektronikaprodusenten Bjørn Harald Lund Bø i studioet hans langt ute på den norske landsbygda. Sammen har de skapt et originalt og lekent album som det britiske radioprogrammet Cosmic Jazz beskrev som et «snert av tidlig Sun Ra, litt Lloyd McNeill og en følelse av Mulatu Astatke».
Jeg har lenge etterlyst et skandinavisk band som kunne ta for seg noe av den amerikanske musikken, for eksempel etter pianisten Chris McGregor, etter inspirasjon fra The Blue Notes. Nå har det svensk/norske bandet Lindendorf United dukket opp som en god viderefører av noen av disse ideene, og da særlig musikken som Mulatu Asateke holder på med. Men hva vil en gjeng relativt unge, fremadstrebende, norske musikere gjøre med saken?
Jeg jan raskt fastslå at bandet ikke beveger seg altfor tett på det McGregor og hans Bortherhodd of Breath holdt på med. Åpningssporet «Greta Garbo» er en helt ok låt med en helt ok trombonesolo. Og som et slags «partyband» en sen kveld, mens man har drukket seg opp i et slags dansemodus, kan kanskje dette fungere. Musikken er relativt funky, med fint driv i tromme- og bass-spillet.
Blåserne leverer, på de fleste låtene, en rekke helt ok «riff» som solistene kan legge seg på toppen av, men uten at jeg får en følelse av bakgatene i Affis Abeba og Asateke. Der ligger Langendorf United mye tettere på. Hvor bass-spillet til Ole Morten Vågan trekker bandet i riktig retning.
Dette er blitt en helt ok, «lokal» utgivelse, gjort av helt ok musikere, men et stykke fra internasjonal klasse.
Jan Granlie
Tim Lowerson (soprano saxophone), Morten Bjørbæk Møller (alto saxophone, flute), Ulf Moen Denneche (trombone), Gard Langerud (bass) Torbjørn Syversen (drums, percussion)
