Det er i familien du skal ha det. Innenfor Molde finner du familien Skeidsvoll, som har fostret flere utmerkede jazzmusikere, som nå springer ut i full blomst. Og i Bergen har familien Øverås Røed fostret trompeteren Lyder Øverås Røed og broren, saksofonisten Aksel Øverås Røed, som må regnes som noe av det beste på den norske jazzscenen akkurat nå. De to har de senere årene markert seg sterkt på den yngre delen av den norske jazzscenen, Lyder i hovedsak i Oslo, mens Aksel har vært en svært aktiv musiker i jazzmiljøet i Bergen.
I 2024 kom de med sin første utgivelse, Upside Down (Jazzland), og nå er de tilbake med Telling It Like It Is med de samme musikerne – Lyder på trompet og flygelhorn, Aksel på saksofoner, Philip «Flekken» Granly på piano, Andreas «Diesel» Svabø på bass og Elias «Sleiken» Tafjord på trommer. Innspillingen er gjort hos Vidar Lunden på Musikkloftet i Asker, og alle de ni komposisjonene er gjort av Lyder Øverås Røed.
Når fem, unge, norske musikere starter band og utgir plater, er det lett å tenke at her får vi nok en utgivelse med moderne, eksperimentell jazz, godt innenfor den norske «tradsjonen». Men det får vi overhodet ikke med disse musikerne. Her går de tilbake til 1960-tallet og glansperioden til plateselskapet Blue Note. Og hadde denne platen vært uutgitt på den tiden, ville musikerne raskt blitt hentet inn til Rudi van Gelders studio i New Jersey og utgitt på Ble Note-selskapet.
For hele vegen er dette musikk i be-bop og hard-bop-tradisjonen. Men at en norsk musiker komponerer musikk som i en «blindfold» ville blitt tatt for å være noe Horace Silver, Art Bøakey eller andre i den tradisjonen hadde gjort, ville vært overhengende. For dette er musikk som går rett inn i tradisjonen, med relativt unge musikere, som virkelig har lært seg tradisjonen, men som ikke går i fellen med å kopiere det andre har gjort før dem.
Lyder Øverås Røed er en glimrende trompeter og flygelhornist, som plukker fra «alle» fra 1960-tallet, og tilfører interessante nye elementer som tar musikken inn i vår tid. Broren, Aksel, er en av de beste saksofonistene i sin generasjon, og leverer fint ensemblespill og noen solide soloer som smeller i veggene der det er nødvendig, og som, i balladene, spiller ytterst følsomt og fint. Pianospillet til Granly er, nesten, som å høre Horace Silver på sitt beste, og Svabø sitt bass-spill tar oss rett inn i Silver og Art Blakey-landskapet. Og bak og ved siden av de andre, får vi utmerket og helt riktig trommespill fra Tafjord, som låter akkurat så «amerikansk» som kun trommeslagere oppvokst i det forkvaklede landet gjør han etter.
Og sammen har de laget en utmerket utgivelse som, i hovedsak, ser bakover i tid, til en tid da ingen av musikerne en gang var påtenkt, og som gir oss en solid oppvisning i stilartene fra Blue Note-katalogen, oppdatert til vår tid. En utmerket utgivelse!
Jan Granlie
Lyder Øverås Røed (trumpet, flugelhorn), Aksel Øverås Røed (saxophones), Philip «Flekken» Granly (piano), Andreas «Diesel» Svabø (double bass), Elias «Sleiken» Tafjord (drums)
