Madmax er et ungt, norsk band som med We’re bringing dubstep back! kommer med sin debututgivelse. Bandet ble dannet i Trondheim vinteren 2022, da Anna Ueland på piano, synthesizer og vokal, og tubaisten Hermann Hestbek hadde en idé om å danne et band for live dansemusikk. Gitarist Albert Støver Rygh og trommeslager Niklas Heide ble hentet inn, og «etter kort tid dukket det opp en instinktiv dragning mot uvanlige taktarter, lagdelte rytmiske systemer, friksjonen og fusjonen av elektronisk og akustisk lyd, og et harmonisk språk som nekter å sitte stille», som det heter i pressemeldingen.
Deres første konsert fant sted på den nå nedlagte Lokal Scene i Trondheim, etterfulgt av en rekke konserter over hele Norge. Da tiden var inne for innspilling, flyttet bandet til kunstnerkollektivet La Maison Matrice i landsbyen Crémines i Sveits, hvor materialet ble formet. Selve albumet ble spilt inn over fire konsentrerte dager i Studio Paradiso i Oslo i februar 2025.
Av de fire musikerne er det Ueland jeg kjenner best. Hun har, de senere årene, blitt trukket fram som en av de mest spennende, unge musikerne på den norske jazzscenen. Jeg har hatt gleden av å høre henne noen få ganger, og hver gang har jeg lagt merke til hennes utmerkede, musikalske bidrag. De tre andre er mer ukjente for meg, men vil nok være musikere vi vil høre mer om i årene framover.
Omtrent samtidig med slippet av debutalbumet, den 18. mars, deltok bandet på Norsk jazzforums «konkurranse» Jazzintro på delfinalen på Bergen Jazzforum, men gikk ikke til finalen under Moldejazz senere i år. Men platen er her, og vi har brukt en del tid på å lytte oss gjennom de 10 sporene som, jeg regner med, er gjort, mer eller mindre kollektivt.
Det er åpenbart at ideen om å lage et «danseband» forsvinner allerede i åpningen av «Static», men etter introen legger de seg i et rytmisk landskap som ser bakover i tid. Men ikke altfor mange år tilbake. Jeg føler de er godt inne på 2000-tallet, særlig med Uelands kreativt og tøffe synthesizerspill, og det dukker opp mange tidligere rocke-favoritter i spillet.
Dette er gjennomgående en slags personlig og rocka electronica, me mye vokal «bygd inn i» det elektroniske, vi får elementer av det jeg velger å kalle «speisa» musikk, men hvor det rytmiske er trygt til stede som «vegleder». Vi får heftig rock n’roll i tredjesporet «u stole my guitar», og jeg tas umiddelbart inn i landskapet til Living Color, før pianospillet til Ueland avløser gitarspillet til Støver Rygh, og musikken blir med svingende, hvor Ueland beviser at hun også er en mer enn habil pianist.
Og slik fortsetter de, med varierte oog spennende komposisjoner, de fleste med en rocka bakgrunn, men hvor resten er eksperimentelt og spennende. Det er ingen tvil om at Ueland har den fulle og hele kontrollen over hva som skjer, men resten av bandet er hele vegen helt framme på tåballene for å følge hennes spill.
Dette er blitt en plate hvor det kreative står i sentrum. Det er musikere med en fot i jazzen en halv i rocken og en halv i elektronikken. Det er spennende musikk fra et ungt «hold» som skal få utvikle seg videre, og ikke gå i kjelleren fordi de ikke nådde finalen i Jazzintro. Så kan vi glede oss til enda mer kreativ og spennende musikk på neste utgivelse.
Jan Granlie
Anne Ueland (synthesizer, piano, vocals), Hermann Arntzen Hestbek (tuba, no-input mixer), Niklas Heide (bass), Albert Støver Rygh (drums, vocals)
