BrÔtz kjenner noen av oss best som et spillested for frittgående musikk i Göteborg. Nå har de også startet plateselskap, og trioen Magpies er deres første utgivelse. Dette er en trio bestående av saksofonisten Jonny Wartel, bassisten Björn Pettersen og trommeslageren Vegar Lauvdal. Petersson kjenner vi blant annet fra hans forrige utgivelse En konstnärs handbok som kom for ikke så lenge siden, og som vi anmeldte på salt peanuts*. Jonny Wartel kjenner en del fra den svenske saksofonkvartetten Position Alpha, mens Vegard Lauvdal mistenkes for å være norsk og i nært slektskap med pianisten Anja Lauvdal.
Sammen har de laget en utgivelse hvor de tar for seg den amerikanske sangboka på sin særegne måte, med 11 standarder som tolkes i noe jeg gjerne kaller i nært slektskap med Henry Threadgill sin trio AIR – som var et av mine favorittband for en del år siden.
Det er ikke noe nytt at moderne og eksperimenterende jazzmusikere tar for seg standardlåter, og lager de til sine «egne». På Mischlevous Standards får vi versjoner av noen av jazzhistoriens mest kjente komposisjoner, gjort med stor kreativitet og spilleglede.
De starter med Miles Davis sin «All Blues», før vi får Thelonious Monks «Well, Yiu Needn’t», De Lange og Van Heusens «Darn Theat Dream», John Coltranes «Big Nick», Gillespie og Paparellis «Night In Tunisia», Sonny Rollins’ «Blue Seven», Monks «Bright Missisippi», Cole Porters «Night And Day», Davis’ «Solar» og Rollins «St. Thomas», før de avrunder med Kern og Hammerstein II sin «All The Things You Are». Og hele vegen er det utmerkede versjoner vi får servert. De tre musikerne kjenner tydeligvis godt til originalversjonene, og samspiller utmerket rundt temaene.
Wartel har en fin og litt tørr tone i saksofonen, som drar tankene tilbake til de første frijazzsaksofonistene og den velkjente «Loft-jazz»-scenen i New York. Hans spill leker seg rundt temaene og legger til utmerket spill som gjør låtene til trioens egne. Petersson er en god bassist, som hele vegen ligger tett på saksofonspillet, og er kanskje den som gjør mest til at sammenligningen med AIR dukker opp. Og trommespillet til Lauvdal er hele vegen lekent, pågående og drivende. Trommelyden kunne kanskje ha vært bedre, men det virker som om de har hatt et ønske om å plassere innspillingen i et slags «Laft-jazz»-miljø, det vil si, mest mulig som i en klubbsituasjon, noe som passer perfekt.
Musikken kan karakteriseres som en form for nyere kammerjazz, med tett samspill i en herlig og avslappet stemning, hvor man kan lene seg godt tilbake og nyte hva de gjør med de ihjelspilte standardene.
En deilig trioutgivelse med oppdaterte versjoner av låter som er spilt tusenvis av ganger tidligere, men som sjelden er blitt gjort såpass bra og spennende som de gjør her. En stor og gledelig overraskelse, som jeg mer enn gjerne anbefaler!
Jan Granlie
Jonny Wartel (saxophone), Björn Petersson (double bass), Vegard Lauvdal (drums)
