Makross er et band som ble startet i 2011 i Malmö, med den hensikt å «utforske jazzkomposisjon og improvisasjon innenfor en akkordløs struktur», som det står å lese på internettet. Bandets filosofi har alltid vært at det kollektive bandformatet var det viktigste i motsetning til en soloartist med et backingband. Det handler om gruppen, å få hverandre til å låte bra og kreativitet i øyeblikket.
Deres første album, Det är inte så lätt, ble utgitt i 2012 på Havtorn Records, og nå er de ute med sin femte langspiller. For å fortsette å sitere internettet, så har «røttene alltid vært den amerikanske jazzen fra 1950- og 60-tallet med en friere tilnærming, swingende og dynamisk samspill. Alle medlemmer bidrar med komposisjoner og sin egen stil, og det er denne miksen som gir Makross deres distinkte lyd».
Siden starten i 2011 har de turnert over hele Europa og samarbeidet med musikere som Fabian Kallerdahl, Lisbeth Diers, Elin Forkelid, Maggi Olin og Daniel Fredriksson.
Jeg er ikke helt skker på hvor man skal plassere dem, når de i presseskrivet sier at «Makross sjarmerende jazzmusikk har gitt dem en plass i brukte vinylkasser over hele Sverige!», men det var før jeg satte på den nye vinylen for første gang.
Bandet består av altsaksofonisten Jens Persson, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Rasmus Nyvall, bassisten Rasmus Henningsson og trommeslageren Kristoffer Rostedt, fire musikere som, tydeligvis, har studert den amerikanske jazzen fra 1960-tallet godt.
Det gjør seg alltid bra med gullfarget vinyl, og fra de starter med «Elvinesque» tar de oss med inn i et 1960-tallslandskap som ligner mye på mange av de banda vi fikk i det tiåret. Med tenorsaksofon, bass og trommer i starten, er jeg overbevist om at 99% av alle som har fått denne låten på en «blindebukk» ville tippet på en rekke amerikanske saksofonister fra den tiden. Og det er slett ikke negativt ment, for mye av den beste jazzen som, etter min mening, er laget, ble spilt inn på Blue Note, Riverside og Impulse! På den tiden.
Og her legger de seg tett på denne musikken, og de gjør det med overbevisning. På åpningslåten får vi også en helt grei trommesolo, som muligens henspeiler på tittelen, og er en hyllest til Elvin Jones, uten at mye av den energien vi fikk fra Jones, kommer altfor godt fram. Men det er godt spilt, og når altsaksofonen kommer inn og overtar «kovedrollen», kunne låten gjerne forveksles med noe som ble utgitt på Blue Note. Det vil si at det er solid, god og svingende 1960-tallsjazz vi får oppleve.
Deretter følger «Square», som tar det hele litt ned, men hvor idealene fra 1960-tallet er godt tilstede, selv om komposisjonen høres nyere ut. Og slik fortsetter de, med «Starting to Walk», før vi må snu platen og vi får «Mock Jungle», før vi får «Dingus», to låter med klare referanser til Charles Mingus sin musikk, men som ikke blir noe plagiat. Men uansett er jeg sikker på at salige Mingus liker disse to låtene, og balladen «Ted», med nydelige bassklarinett-spill, og en låt som forener det svenske med det amerikanske, og som gjerne kunne vært skrevet av noen av de ledende, svenske saksofonistene fra 1960-tallet. Dette er, etter min mening, platens høgdepunkt, hvor bassklarinett- og bass-soloen nesten er verdt hele prisen på platen.
Så avslutter de med «Pizza Special», og vi er igjen tilbake i Sambandsstatene på 1960-tallet, selv om jeg ikke husker noen trommeslagere fra den tiden som spiller trommer som dette i starten. I det hele tatt, er trommene mikset et godt stykke fram i lydbildet, noe som gjør godt for helheten, og som ikke var like vanlig hos de musikerne jeg sammenligner dette med, og som dermed gjør musikken ny og aktuell,
Hele vegen gjennom er dette en helhetlig og fin utgivelse. De fire har en klar idé om hvor de vil musikalsk, og de følger ideene hele vegen. Og det er utmerkede musikere som garantert gleder mange på jazzklubb i Sverige. De to saksofonistene i front improviserer på en perfekt måte og med alle fire ben solid plantet i 1960-tallet, uten at jeg kan påstå at de forsøker å ligne noen av de mange, dyktige musikerne fra det tiåret. Og bak spiller bass og trommer utmerket, og er med på å gjøre at all musikken svinger på en fremragende måte.
Jeg synes det er litt merkelig at disse fire musikerne ikke har fått større plass i den svenske og skandinaviske jazzen. For de lager herlig musikk hvor improvisasjonene fremføres på en måte de, og den svenske jazzen, kan være stolte av.
En strålende plate med et godt blikk i bakspeilet til 1960-tallets beste, amerikanske jazz.
Jan Granlie
Jens Persson (alto saxophone), Rasmus Nyvall (tenor saxophone, bass clarinet), Rasmus Henningsson (double bass), Kristoffer Rostedt (drums)
