Vokalisten Malin Alander befinner seg godt innenfor den norske folkemusikken. Hun er med i band som Hekate og Aurom, som vi har skrytt av her på salt peanuts*, og som vi nhar hørt på festivaler, og hun har, som de fleste andre folkesangere med respekt for seg selv, gjort «Draumkvedet». Hennes idé med denne utgivelsen er hennes behov for å lage sjangerløs musikk der folkemusikk, pop og improvisasjon er tydelige elementer.
Musikken blir omtalt som «organisk og impulsiv samtidig som den inneholder fengende melodier. Noen av låtene har fast form, men mange kan bryte opp i flytende strekk eller har uforutsigbare former».
De åtte låtene er arrangert av Alander, og hun er i svært godt selskap med medmusikantene Kalle Moberg på trekkspill, Ester Thunander på feler og Øystein Aarnes Vik på trommer.
I presseomtalen fra plateselskapet, kan vi også lese at «i livesamanheng vil låtane flettast saman med vokalimprovisasjonar basert på ord, fraser og stiltrekk frå folkesongar, slik som «Sola, skuggen» på plata. Alander brukar råskap, breidde og frihet i stemma, og låtane er fryktlause og tydelige med tema som motstand, mønster og hengivelse som tema».
De åpner med «Evighetens tråd». Og herfra og ut synes jeg vi får en original samling komposisjoner av Alander, som beveger seg nærmere en litt dyster vise/pop-tradisjon enn den rene folkemusikken. Åpningssporet blir nesten en «messe» med en melodi som ikke forandrer seg altfor mye vokalt, men som får et fint løft av de gode medmusikantene, hvor Moberg stikker seg fram, e musiker vi kjenner fra Paal Nilssen-Love sitt Curus-prosjekt.
Andresporet, «Sola, skuggen» har mer folkemusikk seg, i den mer eksperimentelle formen, en solofremførelse hvor hun bruker stemmen eksperimentelt, og som nærmer seg noen av de mest spennende, europeiske vokalimprovisatorene. Jeg kan høre både Jaap Blonk og Phil Minton i stemmebruken hennes, før de, nesten ubemerket, er over i »Minne meg», som følger den forrige, men med bandet i samme modus som vokalisten. Dette er en eksperimentell variasjon på den norske folkemusikken, ikke mange andre holder på med. En ytterst spennende komposisjon, som trekker den norske folkemusikken inn i et ytterst spennende, eksperimentelt landskap.
«Motstand» starter med Mobergs trekkspill, i det dypeste registeret, før Alander kommer inn med et relativt mørkt uttrykk, over trekkspill og fele. Det er noe klagende over denne, som går rett i sjela. Og når trommene kommer inn, beveger de seg inn i et landskap som jeg føler er en blanding av Mari Boine og Gåte, men gjennomgående er det ytterst personlig og dystert som en regnfull høstnatt. Dette er depressiv rock av beste merke – tungt og dystert, og grensende til noe i death metal-verdenen.
På A-siden av platen, er «midtsirkelen» på platen illustrert med fugleklør, som illustrerer det dystre. På B-siden er det blomster i «midtssirkelen», noe som, kanskje, kan tyde på litt mer «lys i tunellen her. Og en viss stigning i det dystre får vi i den fine «Lengsel», hvor det nærmer seg folkemusikken på en fin og spennende måte, før vi får den mer eksperimentelle «La meg vandre», og vi er tilbake i det dystre landskapet med den interessante vokalen i front, før hun serverer låten med trekkspill i bakgrunnen, og vi er enda en gang i et slags Gåte-landskap. Dystert, ja, men gjort i en spennende form som gir mening.
«Sjå mitt andlet» er en slags dyster ballade, som fremføres med trekkspill i front, og som er en erkjennelse om at livet ikke er så enkelt, og er en sterk låt med en sterk tekst, før de avslutter med «Mønsteret», som er en låt i folkemusikklandet, hvor det ikke kan spores mye nasjonalromantikk, annet i enkelte vokale fraser. Hun starter sammen med trekkspill, og følger man teksten får man nesten lyst til å holde rundt den unge damen, og gi henne trøst. For gjennomgående gjennom disse åtte komposisjonene er det mye som tyder på en komponist og frontfigur som trenger noen å holde rundt – lenge. Og når avslutningsverset er «Samla restar frå støvet / Lagra lyset frå tråden / Tvinna mellom fingrane / Herma etter mønsteret», framført som en sen ballade, med mørkt trekkspill og fele, og med relativt tunge trommer, så treffer det den delen av sjela som vil hjelpe og trøste.
På tross av det dystre, er det en plate med original og spennende musikk Alander serverer. Men det er kanskje ikke musikk man setter på når man skal «få opp temperaturen» eller når man er på fest på lokalet. Både musikk og tekst, tyder på at Alander har mange dystre tanker, som kan tolkes til tanker hun har gjort seg etter for eksempel et brudd eller andre, ikke altfor positive opplevelser, som for eksempel i «Sjå mitt andlet» hvor hun synger «Sjå mitt andlet / Går til angrep / La meg rå i alle rom / Eg går i ubetalte spor».
Jan Granlie
Malin Victoria Alander (vocals), Kalle Moberg (accordeon), Ester Tunander (fiddle, Hardanger-fiddle, vocals), Øystein Aarnes Vik (drums)
