I løpet av mine sju år, hvor jeg hadde adresse St.Knudsvej på Frederiksberg i Kongens by, hadde jeg gleden av å høre saksofonisten (i hovedsak på altsaksofon) Maria Dybbroe i ei røys med prosjekter på Klub Primi, 5e i LiteraturHaus eller i Koncertkirken. Hun har, som noen andre, kvinnelige, danske saksofonister, mer eller mindre, gjort nordmann av seg, og det var på den tidligere omtalte Tedans-skonsertserien i Bergen jeg hørte henne på duo med «bonderøven» P.O. Jørgens (Peter Ole Jørgensen) for første gang.
På Counting the Flowers, får vi ikke mindre enn 13 improvisasjons-strekk hvor alle har tittelen «Flower», fra «1st Flower» til «13th Flower». Ifølge Nettavisens jazzskribent, klokkes det hele inn på 34 minutter (takk for at du har latt stoppeklokka gå), så er musikken nødt til å bli relativt konsentrert og «tett» på denne korte tiden.
På dette møtet holder ikke Dybbroe seg kun til altsaksofonen, men har tatt med seg et knippe treblåsinstrumenter på sin tur sørover og ut på det danske bondelandet til Jørgens studio. Men det er altsaksofonen (og tidvis sopransaksofonen) som er de meste toneangivende. Og i løpet av disse 34 minuttene tar de to oss med på en spennende vandring i de danske «hægne».
Musikken er gjennomgående fri, men med Dybbroes saksofoner i det lyriske landskapet, mens Jørgens «leker» fritt og freidig med sine trommer og cymbaler. Jørgens har spilt mye, i mange år, med altsaksofonisten og stuntpoeten T.S. Høeg, og man kan kjenne igjen mye av spillet til Jørgens fra disse samarbeidene. Høeg har vært en inspirasjonskilde for mange av de yngre, danske saksofonistene, hvorav Dybbroe er en av dem, og måten hun tilnærmer seg Jørgens spill på, kan trekke tankene til Høeg og Jørgens, blant annet i trioen Cockpit Music.
Musikken vi får er variert og, tidvis, ytterst spennende. Det føles som om Dybbroe også har latt seg inspirere av flere av det norske jazzlandskapet innimellom. Og det er lett å trekke inn tilnærmingen til Jan Garbarek i noen av strekkene. Men med Jørgens sitt kreative trommespill, skiller helhetens eg en hel del fra Garbbareks lyriske rike.
Dybbroe er, som alle de andre kvinnelige, danske saksofonistene som har flyttet til Norge, er musiker so hele tiden er i utvikling. Og sammen med Jørgens trommespill, har de laget en spennende, kreativ og fin utgivelse.
Hele vegen gjennom, er kommunikasjonen nesten telepatisk. Det er som begge hele tiden vet hvor den andre vil bevege seg, og hvor det lyriske går i samme «fotefar» som det frie.
Under mine sju år i Danmark, kan jeg ikke påberope meg å ha vandret altfor mye ute i den danske naturen. Men etter å ha lyttet på disse to, og hvilke opplevelser de har hatt av å vandre rundt for å telle blomster, er det nesten så jeg angrer. Men nå er det for sent. Og i stedet kan jeg heller sitte i skrivestua med beinene høyt hevet og erfare hvordan Maria Dybbroe og Peter Ole Jørgensen har opplevd den danske naturen.
Et spennende, overraskende lyrisk, og fint album!
Jan Granlie
Maria Dybbroe (reeds), P.O. Jørgens (percussion)
