Første gangen vi i Vesten ble presentert for «jazz fra Estlan»d var med Charles Lloyd sin utgivelse Charles Lloyd in the Soviet Union, som er et livealbum med jazzsaksofonisten sin kvartett innspilt på jazzfestivalen Tallinn 1967» i Kalev Sport Hall, Tallinn, som den gang var en del av Sovjetunionen. Her møtte vi den amerikanske saksofonisten sammen med pianisten Keith Jarrett, bassisten Ron McClure og trommeslageren Jack DeJohnette.
Etter det kom det ikke mye spennende jazz fra landet før i 1991, noe som var en naturlig følge av frigjøringen fra Sovjetunionen det året, etter det som var den andre frigjøringen til Estland. Den første kom med uavhengighetserklæringen som ble utferdiget fra 1918 til 1920, og som varte til 1940, da landet igjen ble okkupert av Sovjetunionen. Og siden 1991 har Estland vært et fritt land, og oppblomstringen av jazzen i landet fikk en relativt spennende vekst, ikke minst på grunn av Jazzkaar-festivalen i Tallin.
Saksofonisten Maria Faust ble født i Kauressaare i Estland i april 1979, men har de senere årene gjort «dansker» av seg, hvor hun har markert seg sterkt på den improviserte jazzscenen i København.
Hun har flere egne prosjekter bak seg, og som en slags «grunnstamme» har hun drevet sitt band Sacrum Facare, som kombinerer den estiske musikken med den frittgående improvisasjonsmusikken på en original og spennende måte. På denne utgivelsen gjenskaper hun musikkens mest militaristiske form, marsjen, en form for musikk som først og fremst forbindes med de militante hærene, og mannlig tapperhet. Ofte er formen propagandistisk, den minnes seire med feiringen runde slagene de vant. Hun «glemmer imidlertid at for krigens ofre, de som hører trommeslag og marsjerende føtter i sine egne byer og på landsbygda, varsler lyden av en nærliggende hær sjelden godt. For sivile, krigens uskyldige ofre, betyr lyden av marsjerende hærer død, ødeleggelse og, som vi har sett i Russlands invasjon av Ukraina, den mest forferdelige forbrytelsen – tortur, utenomrettslige drap og massevoldtekt», som det står å lese i presseteksten.
Og disse historiefortellingene tar Faust med seg inn i musikken sin, sammen med sitt «danske» band, bestående av Francesco Bigoni på tenorsaksofon og klarinett, Anders Banke på bassklarinett og baryton, Kasper Tranberg på trompet, Mads Hyhne på trombone, Jonathan Ahlbom på tuba, Emanuelle Maniscalco på skarptromme og Peder Ole Jørgensen (P.O. Jørgens) på basstromme og perkusjon. Vi får servert ni marsjer med titlene «March nr. 1.1» til «March nr. 6.2», og alt er innspilt i Black Tornado Studio, den 1. til 3. mars 2024.
Maria Faust har, de senere årene, blitt plateselskapet Stunt Records sitt «frijazzalibi». Vi er vant til mer mainstream og be bop fra dette selskapet, pluss noen mer «popjazz»-aktige utgivelser de senere årene. Men de har holdt på Faust, noe som viser at herrene bak selskapet er villige til å utvide sine interessefelt.
Men selv om alle låtene på denne utgivelsen går under betegnelsen marsjer, er det ikke Sousa-variantene vi får servert. Jeg føler at det er mye mer de politiske marsjene, nesten slik vi fikk dem fra Carla Bleys Liberation Music Orchestra vi får. Og de starter med noe som nesten kan betegnes som en fanfare med taktfast trommespill. Og det er aldri noen tvil om at musikken har sitt utgangspunkt i Øst-Europa.
Hele vegen er dette brass-musikk med spresist trommespill, gjort med en slags frijazztilnærming som passer fint til disse musikerne. Ved tidligere møter med Sacrum Facare har vi fått mer religiøs tilnærming i musikken. Men her har Faust tatt for seg brass-musikken, uten at hun, eller noen av de andre musikerne, i særlig grad fremstår med drivende soloer eller andre frittgående bidrag. Her virker det som mesteparten (om ikke alt), er nøye nedskrevet på noter. Og med disse musikerne i bandet, blir hennes noter og arrangementer fremført på utmerket måte. Men jeg hadde nok ønsket meg mer frittgående improvisasjon og «utagerende» spill, siden bandet er oppsatt med flere strålende solister fra den danske jazzen. Musikken kan, som nevnt over, sammenlignes med mye av det Carla Bley gjorde med sitt ensemble, for eksempel på utmerkede Dinner Music, men uten at musikerne utnytter sin evne til utmerket improvisasjon. Her begrenser det seg til, blant annet til noen få, men utmerkede innspill fra Kasper Tranberg, men jeg hadde ønsket, og også trodd, vi skulle få servert mer «galskap» fra den godeste Faust og hennes utmerkede «hold» av musikere.
Jan Granlie
Maria Faust (alto saxophone), Francesco Bigoni (tenor saxophone, clarinet), Anders Banke (bass clarinet, baritone horn), Kasper Tranberg (trumpet), Mads Hyhne (trombone), Jonathan Ahlbom (tuba), Emanuelle Maniscalco (snare drum), Peder Ole Jørgensen (P.O. Jørgens) (bass drum, crotales, percussion)
