Selv om den amerikanske pianisten Marilyn Crispell og den svenske bassisten Anders Jormin, har kjent hverandre i mange år, er Memento, den første duoinnspillingen med de to. Crispell har tidligere medvirket på Jormins utgivelse, In Winds, In Light fra 2004, og hun har gitt den svenske bassisten æren for å ha påvirket hennes egen musikalske tenkning: «Da jeg hørte Anders spille, berørte det en streng i meg som resonnerte sterkt», har hun fortalt.
Jormin har medvirket på en rekke konserter og plater med pianisten Bobo Stenson, og sammen med trommeslageren Jon Fält har de tre gjort en rekke utmerkede konserter og plater de senere årene.
Hva forventer man egentlig når en relativt moderne og «fri» pianist som Chrispell møter en lyriker som Jormin. Vil de tilpasse seg hverandre? Vil musikken sprike i flere retninger? Eller vil de to finne et felles, musikalsk språk som både er originalt, vakkert og spennende?
De starter med den kollektive «For the Children», hvor det første jeg legger merke til, er den utmerkede lyden fremstilt i Auditorio Stelio Molo RSI, i Lugano, et studio ECM og Mafred Eicher gjerne bruker når det skal lages plater med piano som et viktig instrument. Og her er det som den fine komposisjonen blir fremført i skrivestua. Hver minste berøring på bassen høres godt, både buespillet og flagolettene, og det lyriske pianospillet fester seg nærmest i veggene. Og når Jormin beveger seg lengst ned i underlivet på bassen, låter dette fantastisk.
Vi får fire låter de har laget sammen. Den lyriske «Dialogue», «Enbracing the Otherness» og «Contemplation in D» – tre lyriske og ytterst vakre sekvenser, før vi får Jormins «Three Shades of a House», som er en komposisjon Jormin har spilt inn sammen med Bobo Stenson, på albumet Contra la indecisión. Vi får både «Morning»- og «Evening»-variasjonene – den første en klar utforskning av temaet med Crispell i forgrunnen, den andre en meditasjon for den mørke bassen.
Deretter får vi Crispells nydelige, og litt mer «moderne» og ettertenksomme «Song», den litt mer «monumentale», men like vakre, «Beach at Newquay», som også er gjort av Chrispell, før vi får Jormins «The Dark Light», før de avrunder med Crispells «Dragonfly»
Selv om spillet til Crispell er originalt, så fornemmer jeg både Keith Jarrett og Bobo Stenson i spillet hennes. Men hun er en personlig kunstner, og hun lager musikk nesten ingen er i nærheten av. Og Jormin er en mester bak bassen. Han spiller flogoletter (overtoner) som nesten ingen andre. Han bruker buen som en mester, og når han spiller «vanlig» fingerspill, er det mesterlig gjennom hele denne utgivelsen.
Her, hvor de gjør noen felles komposisjoner, pluss noen de har komponert hver for seg, så merker vi at de to nesten er som siamesiske tvillinger. De er relativt like i temperatur og energinivå, noe som gjør at de passer nesten skremmende godt sammen i disse 11 komposisjonene. En utsøkt og lyrisk utgivelse som surrer og går etter mørkest frembrudd mens vårregnet nekter meg å bevege meg utendørs. Nydelig! Og avslutningen «Dragonfly» er så vakker at den er verdt hele platen alene.
Jan Granlie
Marilyn Crispell (piano), Anders Jormin (double bass)
