Brasiliana vokste ut av den amerikanske gitaristen og komponisten Mark Tonellis lange og gode forhold til Brasil. Mellom 2022 og 2025 reiste han til landet tretten ganger – først som Fulbright-stipendiat der han underviste i musikk ved et universitet, og senere returnerte han for å gjøre konserter, lytte til og leve i den brasilianske kulturen.
Av albumets ni originale komposisjoner er seks direkte formet av disse opplevelsene. Melodiene og harmoniene deres er forankret i spesifikke personer, steder og øyeblikk, noe som gjenspeiler en dyp personlig forbindelse snarere enn bare stilistisk imitasjon. De resterende tre stykkene henter mer direkte inspirasjon fra Tonellis jazzbakgrunn, som han gjør sammen med sine brasilianske samarbeidspartnere.
På hans hyllest til landet, har han med seg tenor- og sopransaksofonisten Raphael Ferreira, bassisten Richard Metairon og trommeslageren Rodrigo «Digão» Braz, puss at pianisten Guilherme Ribeiro er med på en låt. Selv spiller Tonelli gitar av den halvakustiske (eller elektriske) utgaven.
Det er ingen tvil om at Tonelli er en dyktig gitarist. Hans teknikk er upåklagelig, og han lager fine komposisjoner, som garantert blir godt mottatt i Brasil. I tillegg leverer saksofonisten Raphael Ferreira noen soloer som (nesten) kan gå inn i avdelinngen for Stan Getz og hans like. Men det er noe med lydbildet på mange av de utgivelsene hvor musikere fra andre deler av verden «tolker» et lands musikk, som gjør at musikken blir altfor «glatt» og polert. Dette gjelder særlig en del amerikanske musikere som skal tolke musikken fra sørligere deler av kontinentet.
Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hørte amerikanere tolke denne musikken på en «løs og ledig» måte. Det blir, nesten hver gang, altfor finprodusert, og det er kun i få tilfeller at man ikke tenker på strandliv, solo og gode dager, men den beinharde realiteten i lvene til de som bor og lever i fattige og vanskelige kår i dette enorme landet.
Selv om Tonelli er en fremragende gitarist som har mye jazz i spillet og i de relativt fine soloene, så blir dette altfor «snilt» til at dette blir en favoritt, selv om solen skulle steke gjennom vinduene i skrivestua.
Jan Granlie
Mike Tonelli (guitar), Raphael Ferreira (soprano saxophone, tenor saxophone), Richard Metairon (bass), Rodrigo «Digão» Braz (drums), Guilherme Ribeiro (piano)
