Den italienske fløytisten Massimo De Mattia kommer fra Friuli, et område i Nord-Italia mellom Venezia og Trieste med Udine som en slags hovedstad. I begynnelsen av karrieren på 1970-tallet jobbet han som musiker med blant andre Gianluigi Trovesi. Han tok timer hos saksofonisten Tom Kirk på 1980-tallet, og i 1993 ga han ut debutalbumet Töpfer pour Pasolini på Splasc(H) Records. På den tiden jobbet han også med Giovanni Maier og Giorgio Pacorig i tillegg til Trovesi.
På denne utgivelsen samarbeider han med trommeslageren, perkusjonisten og vokalisten Zlatko Kaučič, pianisten Giorgio Pacorig og vibrafonisten og perkusjonisten Luigi Vitale, som også trakterer marimba. Vi får åtte komposisjoner/improviserte strekk, som er gjort av de fire i fellesskap, og de starter med «Tristan», som jeg ikke skal påstå er tilegnet den nederlandske cellisten Tristan Honsinger, men jeg har mine mistanker.
Her på salt peanuts* har vi aldri gitt uttrykk for noe annet enn at vi er relativt skeptiske til mange av de jazzmusikerne som har fløyte som hovedinstrument. Men det finnes heldigvis unntak. Og her starter de friskt med noe som jeg bare blir mer og mer sikker på at er en hyllest til Tristan Honsinger. En frisk og freidig sak med litt av det typiske vi gjerne forbant med den nederlandske cellisten.
I andresporet, «Domicide» er fløyten på plass i front, over et relativt frittgående komp med Pacorigs pianospill som en god sparringpartner til fløyten. Musikken er fri, og fløytespillet er tøft og fritt, og et godt stykke fra for eksempel Herbie Mann og hans etterkommere.
Og slik fortsetter det gjennom hele platen. Forskjellige fløyter som skaper forskjellige stemninger, sammen med piano og vibrafon/marimba som spennende kontraster. I noen strekk, som i tredjesporet «Lessness» føler jeg at det igjen er en slags nærhet til Honsingers utrolig kreative spill, og de tre musikerne som iikke tar seg av fløytespillet er med på å gjøre dette til en fornøyelse. Og spillet til De Mattia er spennende og gir oss bilder og historier som er interessante. Men den som spiller mest opp mot De Mattia er utvilsomt pianospillet til Pacorig, som ligger i et slags Cecil Taylor-landskap, men med den italienske idenskapen i bånn som gjør dette til en frisk forestilling.
Musikken varierer i temperatur, slik sånn musikk skal gjøre når man får det på plate og ikke på konsert, og med variasjonen i bruken av fløyter, gjør at dette blir en spennende reise inn i de fire musikernes felles erfaringer og ideer som fascinerer. Kanskje ikke musikk du setter på når du har besøk av folk som ikke er så veldig bevandret ut i den frittgående musikken. Men så de improviserer fritt slik disse fire musikerne gjør, så kan du i alle fall putte denne i spilleren når du vil at ditt besøk skal gå hjem, og du kan nyte musikken alene, og danne deg dine egne bilder i hodet.
Spennende og fint, etter min mening. Men jeg skal love å ikke prakke denne platen på intetanende besøkende som kommer innom for en hyggelig kveld. Men kommer kemneren, så skal platen i spilleren!
Jan Granlie
Massimo De Mattia (flutes), Giorgio Pacorig (piano), Zlatko Kaučič (voice, drums, percussion), Luigi Vitale (vibes, marimba, percussion)
