Mattias Risberg er en svensk pianist og keyboardist som ofte beveger seg i den frittgående musikklandskapet. Han er utdannet komponist, improvisator og lærer fra Kungliga musikkhögskolan i Stockholm. Han har en lidenskap for gamle sjelfulle instrumenter som mellotron, hammondorgel, analoge synthesizere, pipeorgler osv. Han oppholder seg for det meste innenfor jazz, impro, artrock, samtidsmusikk, og han elsker å krysse grenser til andre kunstformer. Han har flere egne band, så som Ritualia og Mining og han spiller i noen andre konstellasjoner, så som Yun Kan 10 og tAKT & tON, band som inkluderer noen av Sveriges mest fremtredende improvisasjonsmusikere.
Hans ensemble, Mining, startet i 2018 og har siden gitt ut fire album. Dette er et banebrytende ensemble som fremfører musikk skrevet av Risberg. Hver enkelt musiker setter deretter sitt personlige preg på musikken som spilles. Ingredienser fra folkemusikk, jazz og klassisk, og med avvik mot både prog og symfonisk rock, med klare linjer til Miles Davis, Charles Mingus, Igor Stravinsky og King Crimson. «Med felles krefter, krydret med spontane innfall og en stor dose nysgjerrighet, bryter gruppen ny musikalsk grunn på sin egen personlige måte», er en av beskrivelsene om ensemblet på internettet.
På deres nye livealbum, møter vi bandet i ekstra stor størrelse med hele 15 musikere. Og opptakene er fra en kortere Sverige-turné i mai 2024. De fem første låtene er innspilt på Fasching i Stockholm den 29. mai, mens resten er innspilt på Kulturkvartalet i Örebro den 31. mai. Å sammenligne ensemblet med et reglært storband, blir helt feil. For her er det helt andre idealer enn Duke Ellington, Neal Hefti, Count Basie og Glen Miller som står i førersetet.
I ensemblet på denne turneen kunne man høre resitasjon fra Sten Sandell, Mattias Risberg på piano og keyboards, Dan Berglund på bass, Leo Svensson Sander på cello, Eva Lindal på fiolin, Morgan Ågren på trommer, Josefin Runsteen på fiolin, bratsj og perkusjon, Jennie Abrahamson på vokal, David Stackenäs på gitar, Susana Santos Silva på trompet, Stina Hellberg Agback på harpe, Fredrik Ljungkvist på saksofoner og klarinett, Mats Äleklint på trombone, Kjell Nordeson/Mattias Ståhl på vibrafon og Per Texas Johansson på saksofoner og klarinetter.
Mattias Ribserg er en original komponist. Jeg har hørt han på konsert helt ned i duoformatet. Men at han kan lage utmerket og spennende musikk for større ensembler er hevet over enhver tvil. I åpningssporet, «Krantzkommun» møter vi ensemblet i en «rocka» låt med vokalen til Jennie Abrahamson i front. Dette er nesten en poplåt, som ligger et godt stykke fra det jeg hadde trodd vi skulle få fra Risberg. Og den «røffe» låten utvikler seg til en sann fryd med Sandells vokale «innblanding» i mellompartiet. Da er vi plutselig inne i en litt kaotisk, tysk nattklubb, hvor Äleklint er en av de mest femtredende «bråkmakerne». Dette minner ikke så rent lite om noe Carla Bley kunne ha gjort rundt den tiden hun gjorde sin Dinner Music, og er en fantastisk komposisjon, hvor Äleklint virkelig «tråkker til» over et ytterst drivende band. Men vokalen tar det ned igjen – får roet gemyttene, og tar oss fint over i «Candy Eyes».
Her åpner Ljungkvist med utmerket klarinettspill, før vokalen kommer inn, og vi får en , nesten, smektende poplåt, med resitasjon av Sandell, som vi er mest vant til å høre som frittgående pianist, før de er over i den drivende og fine «Red Ponds», hvor pianoet legger en slags «vamp» som underlag for ensemblespillet med ordløs vokal, hvor de kan minne litt om gode, gamle Vienna Art Orchestra. Her får vi en fin gitarsolo fra Stackenäs som bryter litt med det drivende underlaget, og som lager en fin kontrast, sammen med Berglunds utmerkede bass-spill og Ågrens trommer, får hele bandet kommer inn, og det koker i spilleren. Her viser Stackenäs fram sine absolutt beste sider, før Risberg igjen legger inn sin «vamp» og resten av ensemblet legger seg på. Strålende og grådig tøft!
De går sømløst over i «Sweet Science», hvor de tar det ned med gitaren i starten, før vokalen igjen kommer inn, og vi får en fin vokallåt med perfekt oppbacking. Kanskje synes jeg Abrahamsons stemme kan bli litt «skingrende» i enkelt partier, men hun må kanskje ta i ekstra for å høres foran dette store og sterke ensemblet.
«Ping-Pong» er en morsom låt, som også beveger seg tett på Carla Bleys Dinner Music og Vienna Art Orchestra sine første utgivelser, og som svinger utmerket over et morsomt tema som (kanskje) kan oppfattes som en bordtenniskamp, men som i første rekke er en utmerket komposisjon som fremføres på en strålende måte av hele ensemblet, hvor vi igjen legger merke til gitarspillet, før Berglund får briljere med en utmerket bass-solo, før Mattias Ståhls overtar med en utmerket vibrafonsolo som nesten duellerer med bassen og med fint trommespill fra Ågren, før det ender opp i det drivende temaet. Dette er den siste fra konserten på Fasching, før de setter seg i bussen og drar til Örebro, hvor resten av platen er tatt opp.
I Örebro starter de med «Introdukt» og «Larmet», som begge er fra suiten Larmet somvände oss ryggen, som første gang ble fremført i Ställbergs gruva i august 2023. I og med at dette er to deler av en suite, og gjerne i starten, med resitasjon av Sandell, blir dette litt annerledes enn låtene vi har hørt. Og i den første spiller resitasjonen en viktig rolle, og Sandell resiterer som var han en av Sveriges store skuespillere. Stemningen øker betraktelig i «Larmet», men fremdeles er dette gjennomkomponert musikk som har det suitebestemte i seg.
«Das Kapital» er jeg spent på. Den starter helt nede med Nordesons vibrafon og Berglunds bass, før de går over i noe som mest minner om americana med gitaren. Låten vokser i intensitet med gitaren i en fremtredende rolle over Santos Silvas trompet og resten av ensemblet, og de beviser at americana godt kan gjøres av et stort ensemble med utmerkede musikere som blander seg inn med sine «synspunkter». Gitaren blir mer og mer rocka og fri, nesten i Jimi Hendrix sitt landskap, og det hele utvikler seg til en relativt fri seanse som må være noe av det showeste som er laget i Sverige på lang tid. Strykerne melder seg på, med celloen i front, og det hele utvikler seg til en herlig fest.
«Rubiks Globe» er en roligere sak med vokalen i front før det svinger seg opp i en fin låt som mange større ensembler bør sjekke ut. Her leverer enten Runsteen og Lindal en utsøkt og heftig duett (jeg tror det er en duett), som løfter låten rett til himmels og det solide kompet, før de ender opp i et svingende og deilig parti med vokalen langt oppe i registeret, som minner om finsk folkemusikk (Värtinnä), som også kan kobles til de bulgarske damekorene vi har hørt opp gjennom årene.
Så avsluttes denne ytterst interessante utgivelsen med «Who Needs a Story», med vokal sammen med fløyte over kompet i starten. Denne har også folkemusikkelementer, men heller også mot intelligent popmusikk utført av utmerkede musikere med jazzen godt «innsausa» i ensemble. Og det hele avrundes i en nydelig avslutning på en plate som umiddelbart bør nomineres til Gyllene Skivan i Sverige, for årets, svenske jazzutgivelse.
Denne anmeldelsen publiseres mens undertegnede er på Umeå Jazz Festival i Västerbotten i Sverige. Og jeg stiller meg, naturlig nok, spørsmålet om hvorfor festivalen ikke har sikret seg dette ensemblet på programmet i år. For å høre denne gjengen i Studio Jazz med fullt trøkk, hadde vært en opplevelse som ville ha toppet festivalkonsertene i år. En ytterst spennende utgivelse fra en av Sveriges (Europas) mest spennende komponister med et utsøkt ensemble.
Jan Granlie
Sten Sandell (recitation, voice), Jennie Abrahamson (vocals), Mattias Risberg (piano, keyboards), Leo Svensson Sander (cello), Eva Lindal (violin), Josefin Runsteen (violin, viola, percussion), David Stackenäs (guitar), Susana Santos Silva (trumpet), Stina Hellberg Agback (harp), Fredrik Ljungkvist (reeds), Per Texas Johansson (reeds), Mats Äleklint (trombone), Kjell Nordeson (vibraphone), Mattias Ståhl (vibraphon), Dan Berglund (bass), Morgan Ågren (drums)
