Den brasilianske multiinstrumentalisten, produsenten, komponisten, arrangøren og forskeren Mauricio Fleury er bosatt i Berlin. Han kommer fra São Paulo i Brasil, og har de siste 20 årene skapt musikk på tvers av ulike stilarter. Hans samarbeid på konserter og plateinnspillinger dekker nesten hele spekteret innen den moderne brasilianske musikken og fusjonen med hiphop, jazz, rock eller bare MPB, og har allerede gjort konserter og/eller spilt inn plater med musikere som Gal Costa, João Donato, Bixiga 70, Marlena Shaw, Orlando Julius, Tony Allen, Ben Lamar Gay, Marcos Valle, Quantic, Instituto Mexicano de Sonido og Toy Selectah. Fra Berlin har han vært mye brukt som DJ, hvor han forbinder disse påvirkningene. DJ-settene hans har allerede begeistret publikum på festivaler som Sónar Barcelona, Dekmantel São Paulo, Sónar São Paulo, Coquetel Molotov Recife og på klubber i Berlin, Paris, Lisboa og New York.
I pressemeldingen reklameres det med at musikken har flere hint til artister som Azymuth, Deodato og plater som ble utgitt på plateselskapet CTI. Etter min mening kan de to første, på mange måter aksepteres, men når man trekker inn plateselskapet CTI, så «steiler» denne anmelderen allerede før platen er puttet i spilleren. For etter min mening kom CTI med en rekke kommersielle utgivelser som skulle gjøre jazzen mer populær og «radiovennlig» for de amerikanske radiostasjonene.
Og her blir det fra første tone i el.bassen og til de har lirt av seg de seks komposisjonene, hvor fem er laget av Fleury, og en av Fabio Sá.
Fleury trakterer piano, Fender Rhodes, clavinet, hammond, Korg MS10, SCI Prophet V, SCI Pro-One, fløyte og gitar. Fabio Sá er platens bassist, både den akustiske og elektriske, mens Victor Cabral trakterer trommer og perkusjon. I tillegg har de invitert med fløytisten Sintia Piccin, oboisten Juliana Gaona Willamizar, fagottisten Richard Fermino, som også trakterer fransk horn, klarinettisten Mange Maria Vanencia og vibrafonisten Beto Montag, som også har ansvaret for effektene på en av låtene.
Albumet er innspilt i 2020, men høres ut som den er laget adskillig tidligere, og midt i CTIs glansperiode. Men selv om dette, gjennomgående, er musikk som sikkert kunne vært utgitt på CTI, fremstår musikken her, faktisk, som enda mindre interessant enn det Creed Taylor og hans «bankvenner» produserte tidligere.
Det er, stort sett, kjedelige melodier, som blir sjokkerende dårlig fremført, men til platens forsvar, har de en del brasiliansk inspirasjon i seg. Det føles ikke som musikerne er dyktige nok, eller har lyst til å vise fram sin kunnskap om god musikk, og det hele blir, rett og slett musikk slik jeg forestiller meg den om man hadde gitt KI i oppdrag å lage erkekommersiell, brasiliansk musikk som ville passet på en strandbar hvor det serveres fargerike drinker til turister og lokalbefolkning som overhodet ikke ville bry seg om hva som kom ut av høgtalerne. Sorry, men dette holder ikke på noen måte!
Jan Granlie
Mauritio Fleury (piano, Fender Rhodes, clavinet, hammond, Korg MS10, SCI Prophet V, SCI Pro-One, flute, guitar),Fabio Sá (double bass, electric bass) Victor Cabral (drums, percussion), Sintia Piccin (flute), Juliana Gaona Willamizar (obo), Richard Fermino (bassoon, french horn), Mange Maria Vanencia (clarinet), Beto Montag (vibraphon, effects)
