Den nederlandske pianisten, komponisten og orkesterlederen Misha Mengelberg, ble født den 5. juni 1935 i Ukraina og forlot vår verden den 3. mars 2017 i Amsterdam. Han var hele livet inspirert av Duke Ellington og Thellonious Monk, og ved å bruke disse inspirasjonskildene og koble dem sammen med Fluxus-kunsten og den fritt improviserte musikken, skapte han en fantastisk musikk, gjerne sammen med sine venner i Instant Composers Pool (ICP) med trommeslageren Han Bennink som medsammensvoren leder.
I 2000 var Mengelberg i Japan, hvor han, sikkert sammen med en rekke andre konsertoppdrag, gjorde en duokonsert i Aoshima Hall i Shizuoka City, med den japanske trommelegende Sabu Toyozumi, og på denne utgivelsen gjør de fire komposisjoner/improvisasjoner, hvor de starter med «my guru MM», som Toyozumi har valgt som en hyllest til Mengelberg, hvor det er trommene som går i «tet» i mesteparten av improvisasjonen, men med Mengelberg liggende «på lur» med fine innspill. Men i mesteparten av den drøyt 39 minutter lange improvisasjonen, er det solo trommer vi får servert.
Toyozumi er en av den lille gruppen musikalske pionerer som utgjorde den første generasjonen som spilte fri improvisasjonsmusikk i Japan. Som improviserende trommeslager har han spilt konserter og gjort plater plater med mange av nøkkelfigurene innenfor den frie, japanske musikk, inkludert de to musikerne i den «første generasjonen», Masayuki Takayanagi og Kaoru Abe fra slutten av 1960-tallet og utover. Han har også spilt med flere europeiske musikere som Peter Brötzmann, Mats Gustafsson, Lol Coxhill, John Russell, Derek Bailey og mange flere. Han er en av svært få fra denne kretsen som fortsatt lever og er engasjert i å spille denne musikken i dag. Og i denne lange improvisasjonen beviser han, med all tydelighet, hvilken eminent trommeslager han er. Mengelberg gir her Toyozumi god plass og god tid, til å utvikle en relativt «frisk» og lang solo, og hyllesten hører dyptfølt og ærlig ut. Og selv om avstanden til Mengelbergs mangeåreige «svirebror», Han Bennink ikke er altfor stor, føler jeg det, nesten, er mer struktur over den japanske trommeslageren, og ikke like mye «galskap» og «performance» som vi ofte opplevde med Bennink.
Først etter drøyt 16 minutter kommer Mengelberg inn igjen, etter å ha medvirket litt helt i starten, og her legger han seg helt nede med sitt særegne spill, hvor han nærmest leker seg rundt trommesoloen. Toyozumi legger seg fint til med utmerket, kommenterende spill til det Mengelberg leverer. De «snakker» sammen i en god og vennlig tone, hvor Mengelberg aldri lar seg påvirke av at Toyozumi gjør iherdige forsøk i å trekke med Mengelberg inn i den heftige frijazzen. Men siden Mengelberg har spilt, nesten, hele livet med Han Bennink, så vet han akkurat hvordan han skal takle slike situasjoner.
Deretter får vi Mengelberg solo i «song for AMY». Hvor han i løpet av nesten åtte minutter tar oss med inn i sin musikalske verden, hvor både Ellington og Monks spill ligger som en «mal» i spillet. Innimellom beveger han seg også tett på det klassiske, slik jeg nesten aldri tidligere har hørt den eminente pianisten. Dette er en melankolsk og ytterst vakker låt, hvor det spesielle er at Mengelberg nesten spiller minimalistisk, med akkurat de akkordene og tonene som er nødvendig for at dette skal være en nydelig ballade i det frie landskapet. Vakkert og spennende!
Deretter gjør de den kollektive «teremakashi to forest of KEYAGU», hvor de beveger seg helt over i frijazzen og den tette kommunikasjonen. Dette er fri improvisasjon fra to mestere i sjangeren, og samarbeidet er fremragende hele vegen gjennom de nesten 20 minuttene.
Så avrunder de med Thelonious Monks «off MINOR», hvor vi får en typisk Mengelberg-tolkning av den kjente Monk-låten, og hvor Mengelberg legger seg tett på Monk, men hvor han tar det lenger enn komponistens versjoner. Det er mye fri improvisasjon i spillet til «den flyvende hollender» i tolkningen, og trommespillet ligger tett på det vi tidligere har fått fra Han Bennink. En fremragende avslutning!
For en del år siden spilte Misha Mengelberg duokonsert på Moldejazz med den amerikanske trommeslageren Tyshawn Sorey, en konsert som nærmest ble historisk. Her var konserten slutt i det Sorey hadde pakket sammen trommesettet og da han smelte igjen det siste trommekoffertlokket. Kollega Johan Hauknes spurte han etterpå, i et intervju for jazznytt, hvorfor han spilte såpass lite i løpet av konserten, men da svarte den gode nederlenderen at han forsto ikke hva Hauknes mente, for han hadde spilt hele tiden.
Senere hørte jeg hans aller siste konsert, i baren på Bimhuis i Amsterdam sammen med ICP. Dette var helt på slutten av Mengelbergs liv, han var sterkt preget av demens og måtte følges til pianoet, og ingen visste om han i det hele tatt kom til å spille. Men etter lang stillhet, begynte han å «småklimpre» på pianoet, og etter hvert utviklet spillet seg, og ICP hang seg på, og vi fikk en konsert som sitter spikret som en av de sterkeste musikkopplevelsene jeg noen gang har opplevd.
Dette er blitt et godt tilbakeblikk på den store pianisten og improvisatoren Misha Mengelberg. Og samspillet med Toyozumi er, omtrent, som å høre Mengelberg sammen med Bennink. Og gjennom hele utgivelsen serverer de utmerket frijazz som vil bli stående som et stjerneeksempel på god kommunikasjon og utmerket improvisasjon.
Jan Granlie
Misha Mengelberg (piano), Sabu Toyozumi (drums)
